Plutopop En augusthelg i 2018 spiller Alan Walker og Kygo hjemme i Bergen, begge som etablerte verdensstjerner med milliarder av streams, fans verden over og som byens mest suksessfulle musikkeksporter siden Edvard Grieg. For begge startet det beskjedent med miksing på PCen hjemme på gutterommet i Fana.
Det er et av mange absurde tankekors en kan gjøre seg i en tid der norsk musikk selger og kritikerhylles som aldri før. I januar vant Sigrid BBCs årlige «Sound of»-kåring, en prestisjefylt kåring for nye artister der jenta fra Ålesund ble den første vinneren noen sinne til ikke å komme fra Storbritannia eller USA, samtidig som hun føyet seg inn i rekken med tidligere vinnere som eksempelvis 50 Cent, Ellie Goulding og Adele. Og ja, Sigrids musikkarriere hadde sin spede start i Bergen.
Det er morsomt å se at i en tid der Norge nesten konkurrerer med Sverige i eksport av musikk, så er kanskje Bergen hovedparten av grunnen til dette. For bak navnene nevnt ovenfor finner du både Aurora, Kakkmaddafakka og Boy Pablo, hvor spesielt de to sistnevnte nyter mer suksess utenfor landegrensene enn de gjør her hjemme.
Og da både august og rekordsommeren ebbet ut og gikk mot slutten, vendte to av byens sønner hjem igjen. Etter at Alan hadde skapt fredagsstemning, var det altså opp til Kyrre å sørge for at koken holdt ut lørdagen også. Det var opphold, en kveld som gikk mot natt og Norges kanskje største artist på verdensbasis var klar til å innta hjembyen. Tilbudet virket så uimotståelig at man nesten skulle tro Don Vito Corleone sto bak.
Verdt alle penga?
Det er i alle fall om man luker ut billettprisene. For en simpel inngangsbillett punget undertegnede ut med i underkant av 700 kroner. Du setter en viss standard når du tar det som nesten tilsvarer et endagspass ved de største norske festivalene for i underkant av 2 timer med musikk. Da bør tilbakebetalingen begynne fort.
Og riktignok er god det stemning og glede i publikum når Kygo starter opp kvelden med låter fra mellomsjiktet hva famøsitet angår. «Stay», med Maty Noyes som vokalist var med på debutalbumet «Cloud Nine» og har allerede 3 år på baken, mens en annen låt som kom tidlig var det ferskeste sporet «Born To Be Yours», hvor Imagine Dragons har bidratt. Som en som mener både Kygo og Imagine Dragons har gått seg fast i ensporethet de siste årene, er det en positiv overraskelse at det er denne som fester seg mest hos meg i åpningen av showet. Her er Kygos tradisjonelle tropiske miks en fin og komplementerende kontrast til Imagine Dragons myke folkrock-lydbilde og Dan Reynolds’ vokal.
Fort merkes det også at det å fylle og mestre Koengen er en helt annen kunst enn det å skape trøkk på Verftet eller fange intimiteten i lokaler som Landmark og Garage. Det er selvinnlysende at en artist av Kygos kaliber hører hjemme blant bygningene på Bergenshus Festning, men noe av piffen i en konsert kan fort gå tapt foran et så stort publikum. Spesielt når mye av konserten lener seg tilbake på å spille musikk framfor å framføre den live.
Derfor virker det som et smart grep å ha med gjestevokalister som kan blåse liv i flere av sangene. Med seg på laget denne kvelden hadde Kygo tidligere samarbeidspartnere som eksempelvis Julia Michaels, Oliver Nelson, Justin Jesso og Bonnie McKee, hvor spesielt de to sistnevnte bevilges mye tid i rampelyset. En viss overraskelsesgjest fikk vi også, men det kommer vi tilbake til senere.
Festen og gjestene
Ut over kvelden bygger Kygo momentum i form av ferskere og mer kjente sanger og med et kavaleri av gjester på slep. Spesielt Julia Michaels gir liv til musikken når hun er med live på sitt Kygo-samarbeid, Cloud Nine-sporet «Carry Me». En låt som kanskje havnet litt i skyggen av de andre sporene på Kygos debutalbum framstår lørdag kveld som et av de sterkeste øyeblikkene i konserten. Brorparten av fortjenesten tilhører California-jenta. For med all mulig respekt for Kyrre, så handler det meste for han og andre DJer live om å stå bak miksebordet, fistpumpe fra tid til annen og ellers se gira ut. Det klarer han fint, men det kan bli vanskelig å gi musikken liv på den måten i en live-setting. Derfor er buketten med gjestevokalister som sagt et godt grep.
En gjestevokalist som dog framfører under pari er Justin Jesso. Jesso var med på fjorårets spor «Stargazing», men klarer aldri å gi dette sporet atmosfæren den har i studioversjon. Tross både innsats og god vokal faller denne dessverre flatt når himmelen over Koengen mørkner til. Kygo tar det riktignok opp igjen når konserten beveges inn i den avsluttende fasen. Her kommer de største hitene og festens overraskelsesgjest. Til de klimprende gitartonene på «It Ain’t Me» dukker nemlig Astrid S opp og gestalter låta hvis egentlige vokalist er Selena Gomez. Astrid S bidrar med surprise-faktor, men gjør ei skam på en av Kygos mest prestisjefulle samarbeid.
«Stole The Show» er det nærmeste konserten kommer moshpit-tilstander og er konsertens siste sang før Kygo tar en encore. Her er det pompøst og ømt når han på en opphøyd plattform klimprer pianotonene til «Firestone», hans første singel. Justin Jesso tar seg av vokalen og gir konserten en respektabel og iørefallende avslutning. Kids In Love-armbåndene slutter å lyse, fyrverkeriet går til himmels og jeg sitter igjen med en del fragmenterte inntrykk.
Kygo anno 2018 er ikke like fresht som Kygo anno 2015. Likevel er dette en helstøpt konsert hvor mange gode grep er tatt for at Kyrre ikke skal bli en generisk DJ som bare spiller musikk og fistpumper. Gjestevokalistene er bra tenkt, og gir mange av sangene den nødvendige edgen live. Like fult vil jeg si at det ikke var verdt 690 kroner når du i Bergen kan få 10 ganger råere konsertopplevelser for halve prisen. Men som med sola i Bergen, var det glimt med storhet. Det er ikke helt uten grunn at Kygo er Norges største musikkeksport.