Rollespill med retrosjarm

Octopath Traveler er et rollespill utviklet av Square Enix og publisert av Nintendo til konsollen Nintendo Switch.  Ved å kombinere 16-bit grafikk med høydefinisjonseffekter har de utviklet et visuelt mesterverk med retrosjarm.

«Simpelt», men storslagent

Man kunne kanskje tenke seg til at 90-tallets pixel-grafikk hørte 90-tallet til, men Octopath Traveler har løftet pixel-grafikken til et nytt nivå, stilen har fått navnet HD-2D. Ved å implementere levende elementer slik som skygger, flammer, røyk og glitrende hav, når solen glir ned i horisonten, skaper de noe nytt ut av noe gammelt.

Visuelt sett er spillet et friskt pust i dagens realistiske «grafikk-epoke», og viser at retro 16-bit-grafikk med litt finpuss kan være noe storslagent og vakkert. I tillegg spiller moderne elementer slik som stemmeskuespill og instrumental musikk en stor rolle i den helhetlige pakken. Musikken, som er komponert av Yasunori Nishiki, er variert og utrolig god, og er med på å bygge oppunder de forskjellige områdenes særegenhet og sjarm. Retroelementer kombinert med moderne innslag er noe av det som, i mine øyne, gjør Octopath Traveler til noe helt eget.

Alle gode ting er åtte?

I spillet følger man åtte karakterer og tar del i deres unike historier. Hver karakter har sine individuelle egenskaper og klasser, som bestemmer hvilke våpen og evner karakteren råder over, i stor likhet med retro JRPG-spill som Final Fantasy.

Man følger blant annet tyven Therion med mulighet til å stjele fra både fiender og byfolk. For å ikke glemme danseren Primrose, som med hennes dans klarer å forføre den ene og den andre, både i kamp og på fritiden. Når du starter spillet velger du en av de åtte unike figurene og starter ferden fra deres startområde. Videre vandrer man i den retningen du selv velger, så man har en viss frihet når det kommer til hvilken rekkefølge historien(e) tar. Man drar fra by til by og rekrutterer på veien nye karakterer og tar del i deres unike historie, som videre blir fordelt i kapitler plassert rundt på forskjellige destinasjoner.

Spillets hovedfokus er karakterene og deres individuelle historier, og det å få spilleren til å bli like investert i hver figur sitt personlige eventyr er kanskje litt ambisiøst. Noen historier er mer engasjerende enn andre, selv om ingen av historiene er direkte dårlige, er noen mindre bra. Noe annet jeg kan sette fingeren på er at med tanke på at det er åtte så forskjellige personer som ferdes sammen, har de særdeles lite samhandling med hverandre, noe jeg savnet. Karakterene utvikler seg hver for seg, men ikke sammen som en gruppe, noe som føles litt unaturlig.

Vent på tur

Det er så utrolig deilig å kjempe kamper i et velfungerende taktisk-turbasert kampsystem ala Final Fantasy! Kampsystemets stil kjenner man igjen fra 90-tallets rollespill, og selv om det først kan virke simpelt er noen kamper forbausende utfordrende, akkurat slik det skal være. Man setter opp et lag av fire som skal ut kamp, og det å sette sammen velfungerende lag-kombinasjoner er en morsom utfordring i seg selv.

Mye av fokuset i kampene er å lære seg å «kjenne» fienden og utnytte deres svakheter til sin fordel. I tillegg tjener karakterene Boost Point (BP) i løpet av hver runde som man på forskjellige måter kan bruke til å forsterke sine angrep. BP er et viktig element i kampene, for hvordan man velger å disponere poengene er avgjørende dersom man ønsker å vinne.

Utenfor kamp er hver karakter er utstyrt med sin egen «Path Action-funksjon» som man kan ta i bruk når man skal samhandle med menneskene man møter på. For eksempel kan handelsjenta Tressa kjøpe varer av andre, mens ridderen Olberic kan by opp til duell. Disse funksjonene er et fint innspill som er med på å definere karakterene, samt piffe opp måten man samhandler med byfolket.

Som i de fleste rollespill er også sideoppdrag et velkjent element, og her er det ingen unntak. Noe som gjør sideoppdragene utfordrende er at man ikke har noen form for «oppdrags-logg», så man har ikke oversikt over hvilke oppgaver man har sagt ja til å utføre. Dette i likhet med flere eldre rollespill, der du faktisk var nødt til å følge med på det som blir sagt for å kunne løse oppdragene. Jeg kan forstå at dette er lite et frustrasjonsmoment for mange, men jeg syns dette henger i tråd med spillet og dets retrosjarm.

Ikke noe for alle, men helt klart noe for meg

Dersom du ikke liker eldre JRPG-spill, et taktisk-turbasert kampsystem og pixel-grafikk er nok ikke spillet noe for deg. Men for meg derimot, er dette er noe jeg har ventet på.

Med (noenlunde) god historiefortelling, flere sjarmerende karakterer, velkomponert musikk, et velfungerende kampsystem og en fantastisk visuell stil er Octopath Traveler et spill jeg har kost meg masse med!