Spillbar litteratur – men for hvem?

“Hvordan skal vi få barna våre til å skru av spillkonsollene og heller åpne en bok?” Et spørsmål som kun har steget i relevans etterhvert som den moderne hverdagen har blitt mer og mer digitalisert. Bekymrede foreldre og oppgitte lærere grubler seg ihjel på tvers av kloden. Hvordan vekker man litterær lidenskap blant “generasjon 10-sekunders konsentrasjon”? Heldigvis for alle fortvilede omsorgspersoner der ute, har det italienske utviklingsstudioet Digital Tales gjort et tappert forsøk i å nærme seg denne problemstillingen. En kan se for seg at idéen oppstod fra en ytring på slutten av en fuktig kveld fra nettop en slik fortvilet omsorgsperson. Løsningen: Vi kombinerer bøker og spill.

Bookbound Brigade er altså dette kjærlighetsbarnet mellom litteratur og videospill. Konseptet er nesten for godt til å være sant for alle spillende lesehester, en reise gjennom bøkenes verden der du møter berømte litterære figurer og scenarioer. Det overordnede narrativet som er startskuddet for denne heltereisen er at Boken Over Alle Bøker, kronjuvelen i Evighetens Bibliotek er stjålet.

Én for alle, og alle for én

Bookbound Brigade er et klassisk metroidvania. For oss ufaglærte betyr det at spillet er fult av plattformer du hopper opp og ned på og at de ulike banene bestående av disse plattformene danner en verden du står fritt til å utforske på egenhånd. Tvisten med denne tittelen er at i motsetning til normen der du styrer én karakter har du nå kontroll over en bande bestående av litterære figurer. Gjennom spillet utvikler individene i banden nye ferdigheter og rekrutterer nye medlemmer til brigaden.

Ettersom spilleren er ansvarlig for et kollektiv av fiktive karakterer er det også naturlig at de individuelle ferdighetene står i skyggen av det viktigste elementet i spillet, nemlig de kollektive ferdighetene. Desto dypere du dykker inn i de forskjellige litterære settingene, desto flere nye formasjoner utvikler du hos brigaden din. Disse formasjonene, som vertikal og horisontal linjeformasjon, er nødvendige for å løse de ulike puslespillene. De avgjør også hvilke mekanismer brigaden benytter seg av når de slåss, og gir tilgang til tidligere uutforskede deler av de ulike banene.

Sjarm med en bitter ettersmak

Den visuelle stilen har hentet inspirasjon fra illustrasjonene i klassisk litteratur, dette resulterer i en vakker og sjarmerende grafisk stil. De ulike banene byr på et mangfold av bakgrunner, alt fra stillehavsøyer til undergrunnstunneler og nedstøvede antikke ruiner. Det estetiske uttrykket er godt akkompagnert av et utbrodert musikalsk stemningssettende lydbilde. Dette gjør det lett å drømme seg bort i fiksjonens verden og midlertidig glemme følelsen av tidens tannhjul.

Når du først blir sugd inn i den sjarmerende opplevelsen er det nærmest umulig å befinne seg der over lengre tid. Fremstillingen av brigadens medlemmer, samt de andre litterære karakterene du møter underveis er ikke rettferdig ovenfor bøkene de er hentet fra. Karakterene er blitt redusert til grove karikaturer og dialogen mellom dem vitner om at utviklerne ikke har lest noe annet enn baksiden av coveret på de litterære verkene.

Til evigheten – og forbi

Som den bokormen jeg er hadde jeg høye forhåpninger til dette konseptet. Potensialet er uendelig. Når du baserer et spill på noe så gigantisk som litteraturverden er rammeverket for referanser og kreative muligheter grenseløse. Dessverre minner Bookbound Brigade mest om en type spark notes (“juksenotater”). Referansene er stort sett overfladiske og dialogen mellom karakterene går nesten aldri i dybden når det henvises til bøkene karakterene er hentet fra.

Det skal riktignok sies at banene er velutvalgte med ikoniske scener fra litteraturen, og for en som ikke har lest verkene, men har kjennskap til dem gjennom populærkulturens referanser er det kanskje nok kjøtt på benet for å mette appetitten. Personlig sitter jeg igjen sulten mens jeg hamrer nevene i bordet etter mer mat. Det er kun to-tre ganger gjennom hele spillet at jeg opplever at konseptet hedres nok til at jeg blir tilfredsstilt.

Fullstendig skivebom

Til tross for å male en gjennomført verden gjennom lyd og bilde er det karikaturene av karakterene og dialogen som drastisk senker kvaliteten av spillet. En vits som i utgangspunktet ikke var morsom blir gjerne gjentatt opptil fem ganger gjennom en dialog. Det er fåfengt å forsøke sparke liv i en død hest, her hadde Digital tales fått mye større utbytte av å utføre hjerte-lunge-redning i form av å skrive om dialogen.

De dårlige vitsene og det faktum at selveste King Arthur ikke greier å uttale seg uten bruken av LOL på slutten av hver setning får meg til å lure på hvem den tiltenkte målgruppen er. Det virker som om de har forsøkt å få i både pose og sekk ved å lage et spill som appellerer til voksne litteraturelskere og barn som ikke kjenner karakterene fra før. Dette er i mine øyne et katastrofalt dårlig valg av utviklerne. Den svake humoren og dialogen bidrar til at de som allerede kjenner verkene opplever det som en urettferdig og overfladisk fremstilling. Det yngre publikumet som kanskje ikke kjenner verkene fra før går glipp av alle referansene og forstår nok ikke de utvalgte scenene fra litteraturen. Her har de gått for bredt ut, og resultatet er en grov skivebom på begge målgruppene.

Tenkte dere egentlig igjennom målgruppen?

Det er forstatt uforståelig for meg hvem som egentlig synes dette spillet vil være en innertier. Bokormene sitter igjen indignerte og fornærmet og jeg tror heller ikke dette vekker noen litterær gnist hos det yngre publikum uten tidligere kjennskap til verkene. For meg er dette en stor tragedie. Konseptet i seg selv er helt utrolig, og det er tydelig at Digital tales har lagt mye arbeid i den gjennomførte stilen i Bookbound Brigade. Spillopplevelsen kan oppsummeres som en handletur til dagligvarebutikken: ikke særlig minneverdig, og overraskende slitsom.

Jeg greier ikke begripe hvilken målgruppe dette spillet passer for. Det er hvertfall ingen tvil: dette spillet passer ikke for meg.