Stemningsfylte samarbeidsplatformer

Tidligere i år har jeg anmeldt både Owlboy og World To The West, to bergenske spill på Nintendo Switch, hvor konklusjonen så langt er at Bergen definitivt er en by med mange gode utviklere på lur. Når har atter et spill fra byen, Pode fra Henchman & Goon, kommet ut, men er det dog et godt spill? Burde denne stjernen ha blitt liggende på bakken?

Name a more iconic duo

I Pode spiller du som en stein og en stjerne, to små skapninger som sammen skal komme seg opp til toppen av et fjell, for å få stjernen tilbake på himmelen. Inne i fjellet finner de en rekke mystiske huler, fulle av gåter som må løses, slik at de til sist kan komme til toppen. Denne historien er enkelt fortalt, og spillets tilfelle er det enkle det beste. Her kan man ikke unngå å bli sjarmert av de små karakterene på skjermen.

Dette spillet ser rett og slett fantastisk ut. Modellene er utsøkte og lys-settingen er utrolig fin. Dette føles litt som en Pixar-kortfilm, med karakterer som ikke kan bære en hel film, men som lett sjarmerer deg i senk ved første øyekast. Nivåene er også i utgangspunktet fine, men de bidrar til et av spillets problemer; Det kan fort bli uoversiktlig. Problemet kommer nemlig når den ene karakteren du styrer, steinen, er en mørkeblå karakter, som er i mange mørkeblå og mørkegrønne omgivelser. Det ble ofte litt hopping frem og tilbake for å finne ut hvor jeg var, og i et ellers koselig spill, er dette ganske så ukoselig. Kameraet er også plassert ganske langt borte, og det hjelper heller ikke med å se hvor du er, spesielt på den lille Switch-skjermen.

Jo større forskjeller…

Dessverre er ikke dette den eneste forskjellen på de to karakterene. Dette spillet er en 3D puzzle-platformer, hvor de to hovedkarakterene må jobbe sammen, og denne “gimmicken” fungerer for det meste bra. Begge karakterene kan bruke sine krefter for å for eksempel få steiner eller planter til å vokse frem. Disse mekanikkene i seg selv er bra, problemet kommer når man skal begynne å samarbeide.

Man kan nemlig enten samarbeide med seg selv, ved at du kontrollerer en og en figur av gangen, eller med en annen spiller. Begge disse modusene har sine små problemer, men begge modusene har det til felles at ting går rett og slett litt tregt. Gang-hastigheten til de to karakterene er akkurat litt tregere enn man vil, og noen ganger består løsningen på nivåene av at den ene venter, mens den andre gjør noe. Spillet prøver å fikse dette ved at begge spillerne har “pause-aktiviteter” de kan gjøre, men dette resulterer i at spillerne noen ganger venter på hverandre, fordi de blir distrahert av alt man kan gjøre rundt, som egentlig ikke er nødvendig.

En av tingene som har vært nevnt rundt spillet, er at det kan spilles sammen med barn, dog jeg mener dessverre at spillet ikke er egnet for barn, sammenlignet med for eksempel Super Mario Odyssey eller LEGO-spillene. Utfordringene blir etter hvert nokså vanskelige, og det, kombinert med oversikten man har i spillet og ventingen, tror jeg kan gjøre at barn fort kan bli utålmodige. På den annen side kan jo kanskje nettopp det være noe barnet kan øve på?

Konklusjon

Når alt kommer til alt er Pode et godt spill, men det har en god del småproblemer som hindrer det ifra å bli ett virkelig bra spill. Det ser pent ut, og er til tider gøy å spille, men det føles ut som at det er mer potensielt bak ideen som ikke blir nådd på grunn av de nevnte gameplay-problemene.