Isle of Dogs – Wes Anderson er tilbake

Wes er tilbake

Isle of Dogs er den nyste filmen av regissør Wes Anderson, og den hadde premiere 27. april her i Norge. Det er en stop-motion film, som vil si at filmen er laget med samme stil som Wallace and Gromit, eller Flukten fra hønsegården. Filmen tar for seg en handling i den japanske fiksjonelle storbyen Megasaki, og på en øy utenfor byen. Hundene i Megasaki blir diagnosert med hundeinfluensa og blir sendt til øyen utenfor Megasaki for å dø ut. Seks måneder senere kræsjlander et fly på denne øyen og ut av vraket kommer tolv år gamle Atari for å finne sin savnede hund. han får hjelp av en gjeng hunder på øyen med oppdraget sitt.

Isle of Dogs har i likhet med mange andre av Anderson sine filmer et stort inventar av kjente skuespillere. I denne filmen bruker de bare stemmen, men man hører blant annet Bryan Cranston, Edward Norton, Bill Murray, Scarlet Johansson, Frances McDormand og flere meget kjente skuespillere.

Filmen er Wes Anderson sin andre stop-motion film, og han følger opp mye av kvaliteten man har sett i hans tidligere filmer, samt er filmen et sterkere visuelt produkt enn hans første stop-motion film, Fantastic mr. Fox. Øyet for detalj, og det overordnede visuelle utrykket i Isle of dogs er helt praktfullt. Måten alt fra farger til lyd er brukt for å skape en behagelig visuell opplevelse er i mesterklasse, og det er få andre enn Wes Anderson som kunne skapt en slik verden. Filmen har en visuell stil og en handling som kan få den til å virke som en film for barn, men den inneholder voksen tematikk, og kan passe alt fra ungdom til pensjonister. 

Stil og visuell magi

Wes Anderson er kjent for sin spesielle stil innenfor filmskaping, hans kjente virkemidler som symmetri, fargevalg, silhouett bruk og dialog er tydelig vist i filmen. Dette er hans første film siden Grand Budapest hotel i 2014, og man kan merke at Anderson er en regissør som ikke lager filmer for priser, men heller for å uttrykke seg på sin måte. Filmens lansering på våren kan være et tegn på dette, det er ofte at de kjente “oscar-bait” filmene kommer sent på høsten /tidlig på vinteren.

Dette er en film som mange i Kinosyndromet har ventet lenge på, og den fylte oss opp på Wes Anderson for denne gang, men man går ut av kinosalen og vil ha mer. Det er få regissører som kan gi en seer følelsen Anderson gir. Det stilistiske, karakterene, dialogene, fargene og egentlig alle virkemidler er unike. Det er som en melankolsk, øyefangende, morsomt og ikke minst behagelig å se hans filmer. Den eneste negative vi tok med oss ut av kinosalen var viten om at vi må vente noen år på å få mer.

Uro i paradis

Et punkt filmen har fått massiv kritikk for er filmens bruk av noe som kalles en “white savior”. Alle hundene i filmen snakker engelsk, mens menneskene snakker japansk. Det menneskene sier får vi med oss gjennom en oversetter (Frances McDormand), ellers viser det visuelle i stor grad til hva som blir sagt. Kritikken som filmen har fått kommer av en karakteren Tracy Walker (Greta Gerwig) og hennes rolle. Hun er en utvekslingsstudent i Megasaki, fra USA, og hun fungerer som drivet bak plottet som foretar seg utenfor Hunde-øya. At et slikt driv skal komme av en karakter som ikke er japansk i et Japan skaper debatt.

Det kan diskuteres mye i hvilken grad noe slikt kan sees på som bra eller dårlig, men fra et perpektiv fra de som lager filmen blir det en enklere måte å fortelle historien på. Når det skal sies, har regissør Wes Anderson vist flere ganger gjennom filmen hvordan språket ikke er et hinder for måten han forteller historien på, og det kan diskuteres om det er latskap eller frykt for at repetisjon skal bli for hemmende som er grunnen til en slik karakter.

Kino

Det gode med denne filmen er at den gjør seg like bra hjemme som på kino. Vi i Kinosyndromet vil selvfølgelig anbefale at du ser den på kino, men dette er en film som gjør seg like bra på den store skjermen som på den lille.