Frankenstein – Kongen av de originale monstre

I Hollywoods gullalder var det ett filmselskap som dominerte markedet innenfor skrekkfilmsjangeren, og det var Universal. Deres tolkninger av gotiske romanskikkelser, og noen ganger helt nye figurer, har hatt en såpass stor innflytelse på popkulturen at det fortsatt er deres versjoner av kjente monstre som folk flest først tenker på når de hører navn som Dracula og Frankenstein. Dette til tross for at de originale filmene til Universal ble laget for snart 90 år siden. Utallige nyinnspillinger har blitt produsert siden da, men de ikoniske fremstillingene av Bela Lugosi som Dracula og Lon Chaney Jr. som The Wolfman er alltid de første som blir hentet fram når man ser for seg disse skikkelsene. Likevel kan ingen måle seg med Boris Karloff som Frankensteins monster, en fremstilling så tett forbundet med figuren at det gjerne kan føles feil å se monsteret presentert på andre måter.

Viktigheten av «Frankenstein» fra 1931 ligger ikke bare i utseendet til monsteret vel å merke, men i hele filmen. Ja, faktisk i hele trilogien, for i motsetning til de andre store monstrene, Dracula, Wolfman, The Mummy og «The Creature from the Black Lagoon», som fikk en rekke oppfølgere med som oftest dårligere og dårligere kvalitet, ble Frankenstein fulgt opp med to oppfølgere, «Bride of Frankenstein» og «Son of Frankenstein», som er vel så ikoniske og kan argumenteres for å være enda bedre enn originalen. De andre monstrene kan ikke måle seg med denne kvaliteten, men hvorfor? La oss se nærmere på dem før vi setter fokuset på Frankenstein.

“Dracula” føles mer utdatert enn sine etterkommere

Dracula (1931) var den første store skrekkfilmen Universal produserte, og hadde Bela Lugosi i hovedrollen som verdens mest kjente vampyr. Det er en veldig viktig og innflytelsesrik film, med figurer og kulisser som i dag kan virke klisje, men som er klisje nettopp fordi «Dracula» var med på å popularisere dem. Den rumenske Bela Lugosi gjør en fantastisk jobb som den eksotiske og forførende vampyren, og hans aksent blir fortsatt brukt når man etterligner Dracula i dag. Denne filmen lider mer enn de andre monsterenefilmene av å føles datert og gammel. Det er en veldig tidlig lydfilm, og det kan merkes ved at det utenom dialogen er veldig lite annen lyd, noe som gjør at filmen ofte føles mer som en stumfilm enn en lydfilm. Dessuten er kinematografien veldig primitiv. De fleste scenene er filmet meget standhaftig, uten noen store bevegelser eller unike kameravinkler. Det hele føles som et innspilt teaterstykke, noe mange tidlige lydfilmer praktisk talt var. Det er forståelig at «Dracula» er laget på denne måten, men ettersom «Frankstein» kom ut allerede senere samme år med sterkt forbedrede produksjonsverdier er det lett at «Dracula» havner i skyggen av sin etterkommer.

“The Mummy” føles som en “soft-reboot” av “Dracula”

«The Mummy» som kom ut i 1932, med Boris Karloff i tittelrollen, er på mange måter det vi i dag vil kalle en «soft-reboot» av «Dracula». Mange av plottelementene er brukt på nytt fra Dracula som for eksempel at monsteret er en mystisk herre som skjuler seg blant hovedpersonene, og at monsteret vil gjøre en vakker kvinne til sin make. Selv om filmen er en forbedring av «Dracula» produksjon- og teknikkmessig, lider den av et kronglete plott, hvor mumiens kone er gjenfødt som en kvinne i nåtiden, men bare halvveis. Det er tydelig at dette var Universals første skrekkfilm som ikke var basert på en bok, for den henger ikke helt på grep. Filmen reddes, på lik linje med «Dracula», av en flott opptreden fra hovedrolleinnhaveren og kule kostymer og rekvisitter.

«The Wolfman» kom ut en del år senere i 1941 og har Lon Chaney Jr. i rollen som ulvemannen. Filmen var med på å popularisere varulven i Hollywood, og som de andre skrekkfilmene til Universal introduserte den element som fortsatt blir brukt i varulvfilmer i dag. Det er en tragisk, men enkel historie om en mann som sliter med varulvisme samtidig som han inngår et forhold med en kvinne. Filmen har, som Frankenstein, en tragisk slutt, men den mangler de kunstneriske og litterære styrkene som Frankenstein besitter. Det er nok den minst interessante av de store skrekkfilmene til Universal, men er fortsatt viktig og burde sjekkes ut.

“The Creature from the Black Lagoon” har mer til felles med 50-tallets B-filmer enn den gotiske mystikken til “Frankenstein”

Universal sitt siste store klassiske monsterikon blir ofte regnet som «The gill man» fra «The Creature from the Black Lagoon» (1954), men jeg vil egentlig påstå at den har mer til felles med sub-sjangeren «creature flicks» som tok helt av på 50-tallet enn den har med de gotiskinspirerte monstrene fra tidligere skrekkfilmer av Universal. «Creature flicks» handler ikke om det overnaturlige, men om monstre fra naturen eller om eksperimenter som har gått galt og som terroriserer mennesker. Jeg skal være den første til å innrømme at de er rimelig «camp», men filmene er også ekstremt underholdende, og «Creature…» er intet unntak. Kostymet til «The Gill Man» er supert og det er mange fine undervannsscener, men å sammenligne denne filmen med «Frankenstein» syntes jeg blir litt håpløst. Jeg liker filmene nesten like godt, men av helt forskjellige grunner. Det blir som å sammenligne «Psycho» med «Gremlins».

Så da kommer vi endelig til filmene vi alle har ventet på, «Frankenstein-trilogien». Den første som kom ut i 1931 er såpass kjent at man mest sannsynlig kjenner til handlingen uten å ha sett den. Dr. Frankenstein skaper liv fra kroppsdeler han har samlet fra gravplasser med sin pukkelryggede assistent, men monsteret rømmer og dreper en liten jente ved et uhell. Landsbyens befolking bestemmer seg for at monsteret må dø, og jager han til en vindmølle. De setter fyr på vindmøllen og monsteret dør i flammene. Moralen er klar; ikke lek Gud med naturen.

“Frankenstein” inneholder scener og element som er kjent enten man har sett filmen eller ikke

Det er ganske utrolig at filmen er laget samme år som «Dracula», for den føles langt mindre utdatert. Filmen inneholder en mengde vakre kulisser som gravplassen, vindmøllen og ikke minst Frankensteins laboratorium. Laboratoriet inneholder alt vi forbinder med en gal vitenskapsmanns arbeidsplass, blinkende lys, boblende kjemikalier og elektriske støt. Det var her det startet. Dessuten får vi oppleve Dr. Frankenstein, gudfaren til alle gale vitenskapsmenn. Filmen er flink til å presentere han som en vanlig mann, han har ikke latterlige trekk som store briller og bustete hår.

Høydepunktet er likevel monsteret, en figur som ikke behøver beskrivelse. Du vet hvordan han ser ut og oppfører seg. Han er overraskende sympatisk, ettersom han føles som et plaget dyr. Da han blir jaget av landsbyboerne får man virkelig vondt av han, og denne siden av monsteret blir videre utforsket i oppfølgeren «Bride of Frankenstein» fra 1935.

Man sympatiserer for monsteret og blir kjent med hans menneskelige sider i “Bride of Frankenstein”

I oppfølgeren viser det seg at monsteret overlevde brannen, og etter han blir oppdaget blir han plaget og forfulgt av befolkningen i enda større grad enn han gjorde i den første filmen. Når han endelig rømmer finner han en blind mann som bor i skogen. Mannen er ikke fordomsfull mot monsteret, og lærer han å snakke i en morsom, men også emosjonell scene. Samtidig som dette skjer prøver en ny vitenskapsmann å overtale en pensjonert Dr. Frankenstein til å fortsette sin forskning og skape en make til monsteret sitt.

“Bride of Frankenstein” er et godt eksempel på en oppfølger som er bedre enn originalen

«Bride of frankenstein» inneholder alt en bra oppfølger skal inneholde. Den utforsker figurene i større grad enn hva den første filmen gjør og gir dem mer dybde. Den er morsommere, men også langt mer emosjonell. Et supert eksempel på en god oppfølger som kanskje er bedre enn originalen, på lik linje med «Empire Strikes Back» og «Toy Story 2».

“Son of Frankenstein” beholder kvalitetsnivået introdusert i “Bride of Frankenstein”.

En kort hedersomtale må også bli gitt til «Son of Frankenstein» fra 1939. Laget på et høyere budsjett og med nye interessante figurer legger den til nye moment fremfor å resirkulere gamle ideer. Den kanskje viktigste tilføyingen er Ygor, en figur som i dag er synonymt med Frankenstein. Han spilles av Bela Lugosi i en rolle som er minst like god som den han ga i «Dracula». Selv om filmen ikke har klassikerstatus på lik linje som sine forgjengere, og monsteret blir skjøvet til side til fordel for et trekantdrama mellom Ygor, Dr. Frankensteins sønn, og en politietterforsker, har den et kvalitetsnivå på høyde med «Bride of Frankenstein».

Derfor, hvis du aldri har sett Universal sine Frankenstein-filmer før har du ikke bare gått glipp av noe historisk, men også noen, enkelt og greit, veldig gode filmer. Så hvis du ikke har noe imot å se gamle svart-hvitt filmer og liker film fra alle tidsperioder er det ingen grunn til å la være. Ta deg ett skikkelig Frankenstein-maraton!