Plutopop Det er en intim eim av svette, bekvemhetssøken og historie som treffer deg når du går ned i kjelleren på Garage, Bergens Rockeklubb med stor R. Innerst i et hjørne i denne kjelleren står en scene med mang et navn på samvittigheten. Her spilte blant annet Coldplay høsten 2000, lenge før Chris Martins stemme ble et varemerke i den globale populærmusikken. Også Muse har vært innom, da de spilte der i mai året etter Coldplay.
Spørsmålet da må jo bli om Dobbeltgjenger kan nå like langt? Lørdag spilte nemlig bergensbandet på Garage, og i motsetning til verdensstjernene spilte de på hjemmebane i Christies gate.
Et samarbeidsprosjekt
Ubegrunnede påstander til side. Dobbeltgjenger er et samarbeidsprosjekt mellom medlemmer av andre bergensband som eksempelvis 9 grader nord og Major Parkinson. Aktuelle er de nå med albumet Limbohead som de slapp i starten av måneden, deres andre album.
I kjelleren på Garage lørdag kveld tilnærmet publikum seg scenen på forskjellige vis. Folk står foran scenen, noen sitter i baren, noen står i baren, noen sitter i trappa og andre står i trappa. Med andre ord benyttes det mange varianter for å oppnå en maksimal ergonomisk stilling til konserten nede i mørket på Garage. Selv benytter jeg meg av en krakk. Du vet hvor mye man begynner å merke det i ryggen når man bikker 21.
Gutta åpner med låter som «Calling Tokyo» og «Keep Em’ Coming», som med ukonvensjonelle vendinger, lydrike gitarer og livlig vokal godt starter opp kvelden. Videre kommer låter som dette albumets singelslipp, «In Limbo» og «Let Me Fall Through» fra forrige plata. Førstnevnte er med på å gi meg mitt første konsise inntrykk av Dobbeltgjenger. Her bugner det av spilleglede og tekniske ferdigheter både instrumentalt og vokalt, men det er ikke noen normsprengende signatur i det gutta gjør.
Dette må ikke sees på som en kritikk mer enn nødvendig. I partier på «In Limbo» gir det gitardrevne tempoet og Vegard Wiknes vokal smått absurde assosiasjoner til de gangene Maynard James Keenan og Tool tok det helt ned, og gjorde stemningen enda mer dyster. Det er åpenbart en distinkt sjangerforskjell å spotte her, men assosiasjonen står like fullt. Og det er alt annet enn en kritikk.
Dobbeltgjenger virker lydmessig som et mer eller mindre vellykket lappeteppe av klassisk rock med hint av blues og grunge. Tema i flere sanger er en tyngende følelse av angst, noe som også formidles i en av sangene mot slutten, «Locking My Doors», der strofen «Locking my doors, in case somebody’s out to get me» formidles nesten lystbetont og muntert med en klimprende, akustisk gitar i bakgrunnen. Dobbeltgjenger virker å ha funnet en gylden middelvei i mye av musikken, hvor de hverken drar for hardt i eller drar det for langt ned.
Det reflekterte seg i publikum. Gjennom seansen framstod de hverken apatisk eller i headbanginghumør. Det så heller ut som de trampet konservativt i takt og prøvde å lytte. Og det er jo også en kvalitet det kan være rom for i samspillet mellom et rockeband og dets publikum. Det er nok kanskje ikke verdensherredømme som venter gutta i Dobbeltgjenger, men det er nok heller ikke poenget. For nå funker det nok helt flott å være dedikerte, helstøpte fagmenn både på Garage og ellers i Bergen by.