Demoner fra fortiden

Jessica Jones er en av Marvel-universets mest suksessfulle TV-serier utgitt på Netflix. Sesong 1 ble tatt i mot av publikum med jubel og ros, og nå har sesong 2 rukket å komme ut.

I mellomtiden har vi også fått nyutgivelser som Luke Cage, The Iron Fist, Daredevil sesong 2, The Defenders  og The Punisher. Marvel og Netflix har med andre ord ikke ligget på latsiden når det kommer til å produsere superheltserier. Jessica Jones skiller seg likevel ut som en av de aller største suksessene de har hatt, og det er derfor ikke rart at den nye sesongen også har hatt en svært positiv respons. Hos meg selv inkludert.

PS. denne artikkelen kan inneholde enkelte spoilere fra sesong 1. Les videre med omhu. 

Gjensyn med fortiden

Vi møter Jones i sesong 2 etter at hun har vært med på laget til The Defenders, og etter at hun har drept Killgrave som kontrollerte henne i flere år. Hun er fortsatt en privatetterforsker, men tar som regel mindre saker, som å avdekke utroskap mellom partnere og pengevasking mellom forretningspartnere.

Alkoholinntaket hennes har heller ikke minsket siden sist. Vi ser at hun fortsatt sliter med å takle sine egne krefter, og har en tendens til å stenge folk ute hvis de kommer for nær henne. Hun er en helt som helst vil være alt annet enn helt.  “With great power comes great mental illness” er et utrykk vi får høre i serien, og Jessica viser oss nøyaktig sant dette kan være. Hun har brukt hele sesong 1 og mesteparten av The Defenders på å flykte fra sine egne superkrefter og heltestatus, men når hele bagasjen hennes fra fortiden blir dumpet på døren hennes, blir hun tvunget til å ta et oppgjør med hvem hun egentlig er.

https://www.youtube.com/watch?v=SL4Fo6dJ3o8

Slik som alle seriene og sesongene til Marvels netflix-serier, har også sesong 2 av Jessica Jones 13 episode; hver av dem på rundt en time. I enkelte av disse seriene føles dette overdrevent, og utvannet. Mange av seriene kunne godt vært halvparten så korte (*kremt* The Iron Fist *kremt*). 

På mange måter er jeg fristet til å si det samme om sesong 2 av Jessica Jones. Starten kan virke noe treig, og det er ikke før i episode 5 ting virkelig begynner å bli spennende. Sesongen er fylt med bakhistorie om Jessicas fortid, men vi får også utfyllende sidehistorier om alle de sentrale karakterene som omgir seg med Jessica. Dette gir dem mer dybde, og mer interesse i det lange løp.

Kunne sesongen likevel klart seg med 10 episoder framfor 13? Personlig synes jeg det. Enkelte av konfliktene vannes ut litt for lenge, noe som kan virke frustrerende for seerne. Samtidig blir en virkelig utfordret til å ta stilling til moralske dilemmaer som tvinger en til å innse at det meste i verden ikke er svart eller hvitt. Alt ligger i forskjellige toner av grått.

Kristen Rytter gjør det absolutt strålende

Sesongen gjør en god jobb med å bygge opp en velskreven skurk, som du aldri helt klarer å bestemme deg for om du heier på eller vil se død. Selv karakterene som omgir Jessica, særlig Trish, Malcom og Jeri, sine egne demoner, og må møte sine problemer med frykt, sjalusi, hat og fristelser. Dette gir alle skuespillerne mer enn nok å jobbe med, og deres talent skinner virkelig gjennom.

Les også: Lara Croft er tilbake!

Krysten Ritter som Jessica er intet unntak. Hun balanserer i minefeltet mellom å vise oss en råtøff kvinne med bein i nesen, og en usikker jente som fortsatt sliter med tapet av familien sin og føler seg ekstremt ensom og misforstått. Og hun gjør det absolutt strålende. Jessica Jones er ikke like moralsk som Steve Rogers, eller like karismatisk som Tony Stark, men hun er kanskje en av Marvels aller mest relaterbare og “ekte” karakterer. En bitter påminnelse om at det ikke alltid er lett å være helten, eller å gjøre det som er rett, og at det noen ganger kan være det vondeste du må gå gjennom. Hun er på ingen måte den mest perfekte helten, men hun er kanskje den som er mest virkelighetstro.

https://www.youtube.com/watch?v=hSvnepZS26s