Trigger Bergensbandet Utakk slapp nylig nytt album på Tik Records, og feiret med en konsert på Landmark. Vi var der for å sjekke temperaturen.
Et dystert univers
Kvelden starter rolig med et herlig DJ-set av Helge Kvamme, etterfulgt av en følsom oppvarming av også bergensbaserte Stenersen, en annen artist med mye sjel også verdt en titt. Med fiffig melankoli spiller han det som til tider har blitt klassifisert under sjangeren vise-indie, og med en trommis som ikke kunne være der denne dagen, skapes et følelsesladet og nedstrippet sett klart til å ta imot neste band.
Og det er her Utakk kommer inn. På et ganske fullt Landmark, trer de på scenen ca. ti over elleve. De lar ingen tid gå til spille, og kjører rett inn i første låt, “Universet”, en slack låt som setter stemningen der den skal være, godt hjulpet av en herlig saksofonsolo mot slutten av låten. Med linjer som “Ensom midt i byen”, og “Ikkje ta verden for personlig, for den gjør ikkje det”, settes perspektivet over på den dysterheten som gjør tekstene deres så lett å kjenne seg igjen i. Er vi ikke alle en slave for asfaltjungelen?
“[…]legges vokalen opp i et stand-off-aktig format, litt som om det hives anklagelser på publikum[…]”
Etter litt kontemplasjon rundt tema, fyrer de rett inn på låt nr. 2, “Ikkje no, men no”. En fortsatt smålig dyster låt, er det også en låt som bygger opp rundt noe. En digg låt av typen “Fortsettelse følger”. Og det gjør den også. I neste låt, “Luksustårnet”, legges vokalen opp i et stand-off-aktig format, litt som om det hives anklagelser på publikum, mens de ellers så rolige albumriffene er makset opp til en digg og rocka mølje som setter stemningen akkurat der Utakk vil den skal være.
En bølge av tanker og følelser
Dette bringes rett inn i neste låt, “Forbannelsen”, en låt fra deres første album sluppet i 2013. Her rockes det løs med en salig blanding av Arctic Monkeys og The Smiths, noe som funker overraskende bra. Gjennom familiære men ufamiliære rytmer, leverer Utakk atter en diggdyster høydare av en banger.
Men dette var siste hardlåt på en stund. Med nye “Svamp i en bøtte”, trekkes vi tilbake inn i den rolige dysterheten som karakteriserte åpningen på settet. Gjennom en drivende synth settes denne låten inn på en drømmende bølge av tanker og følelser, noe som lett sees i tekstutdraget “er det ikke greit å være litt sentimental”.
Dette følges opp av atter en småsentimental låt, denne helt ny, “Bare en hvit mann”. Det er her jeg for første gang i dette settet vil kunne kritisere Utakk noe, da det er vanskelig å se hvor de vil med teksten. Spesielt i disse tider, er kanskje tema for sangen litt vel lite gjennomtenkt. Det gjelder derimot ikke for det rent musikalske, som også her var nydelig gjennomført.
Breakups og paranoia
Etter dette fyrer vi løs på en Hjerteslag-ish ballade, “Krokodilletårer”. En låt om falskhet og breakups, bærer den tydelig preg av egne opplevelser. Dette er definitivt en låt skrevet av en som har vært igjennom møkka selv. Heldigvis følger Utakk opp med en god låt for gjenforening også, “Kroppen vår”. Hvorfor gidder vi å være uvenner, når vi er “født til å glede hverandre, med kroppen vår”? Denne hiten fra førstealbumet avsluttes med en herlig anmodning til å sette beina på bakken og ta av, og drite i hverdagslige bagateller som holder oss nede.
Les også: Tema: by:Larm 2018
Og showet stopper ikke der. Neste låt er “Tromleren”, en skikkelig back on top-låt hvis vibber trekker en inn mot surferockerne i Surfer Blood. En låt som setter stemningen for resten av settet, hvor Utakk går rett i strupen med herligheten “Instrumenter”. Dette er Utakk på toppen. Drevet av en herlig saksofonsolo, sendes tankene inn mot saksofonavslutningen på M83s legendariske “Midnight City”. Her kommer vi tilbake i den drømmende dysterheten som gjør konserten så bra.
Men Utakk er ikke helt klare til å gi seg enda. I fartslåten “Doktor Natur” gir de settet den verdige avslutningen det trenger. Backet av en kraftig vokal, løftes låten frem med det som må være konsertens mest solide gitarriff og Hjerteslag-aktig paranoiditet. Utakk vet hva de gjør, og jeg gleder meg til å se fortsettelsen. En verdig finale på en digg og dyster konsert.
