Fortsatt koselig, men….

Secret of Mana er et action-rollespill som ble utgitt i 1993 på Super Nintendo Entertainment System av Square Enix (tidligere Square). Spillet har igjennom årenes løp fått gode kritikker, og har nærmest blitt et «must» å spille for enhver RPG-fan. Spillet fikk mye oppmerksomhet for sin gode historie, fargerike grafikk, sitt originale kampsystem og muligheten for å kunne spille flere samtidig.

Gleden var stor da jeg i høst fikk høre nyheten om at Secret of Mana skulle få en remake. Selv er jeg en stor fan av spillet, og med originalversjonen relativt ferskt i minnet, var jeg klar for å hoppe inn i Secret of Mana-universet nok en gang.

Historien er fortsatt den samme gode gamle. Man trer inn i rollen som Randi, en ung gutt som ved et uhell snubler over selveste «Mana sverdet» som sitter fast i bakken, og som i likhet med Excalibur, kun kan vigles løs av den «utvalgte». Nå starter eventyret, og sammen med dine makkere Pimm, Popoi og et Mana sverd, begir man seg ut på en ferd for å forstå hemmeligheten ved kraften «Mana». Trioen møter på mange utfordringer på sin ferd mens de sammen jobber for å gjenopprette balanse i verden.

Randi og Mana sverdet. pressefoto: Square Enix
Randi og Mana sverdet. (Pressefoto: Square Enix)

Oppdateringer på både godt og vondt

Grafikken har fått en tydelig oppdatering da den har gått fra å være 2D 16-bits grafikk til å bli 3D. Personlig synes jeg grafikken nå er litt i overkant barnslig og overdreven (spesielt i forhold til karakterene), men dette er en smakssak. Til tider fikk jeg også et inntrykk av at utførelsen var litt på halvt hold, spesielt i scener der karakterene snakker sammen og hvor de ikke engang beveger på munnen sin. Til tross for dette må jeg innrømme at verdenen man utforsker er fin, både fargene og stemningen er i tråd med originalen.

Kampsystemet er i samme stil som før, sanntidskamper som minner veldig om The Legend Of Zelda spillene. I tillegg har det blitt integrert en ny snarveisfunksjon. På denne måten kan man lagre spesifikke handlinger på L1 og R1 knappene på PlayStation-kontrollen, slik at man slipper å inn i selve menyen for å utføre handlingen. Noe som er en god ting, da selve menyen har blitt mer forvirrende, og det er vanskelig å se hvilken karakters meny du kontrollerer. Tidligere hadde man en indikasjon på dette ved at menymarkøren hovret over den aktuelle karakteren, noe som mangler nå. Istedenfor er det lagt til en diskret fargekode for å markere dette, som jeg først ble oppmerksom på halvveis ut i spillet.

En hyggelig nyhet var at karakterene har fått sine egne stemmer! Det har blitt lagt til stemmer som er med på å gi karakterene mer personlighet, det har i tillegg blitt lagt ved flere nye scener der karakterene interakter og snakker med hverandre. Noe av dialogen og stemme-skuespillet er litt klønete, men til tross for dette, synes jeg dette er en fin måte å gi dybde til karakterene og deres forhold til hverandre.

Original musikken blir fortsatt brukt, men også denne har fått en oppussing. Dette fungerer for det meste veldig bra, men det er visse melodier som har fått integrert både gitar og orgel solo, noe som føltes malplassert og unaturlig.

Verdenen er fortsatt fargerik, fin og i tråd med originalen. Pressefoto: Square Enix
Verdenen er fortsatt fargerik, fin og i tråd med originalen. (Pressefoto: Square Enix)

Krasj!

Noe som svekket spillopplevelsen for meg, var at spillet faktisk krasjet opptil flere ganger. Dette ble til tider et så stort irritasjonsmoment at jeg måtte legge fra meg spillet. Dette antar jeg er noe som vil bli fikset fortløpende, da dette er noe som har vært til stor frustrasjon for flere spillere.

Det er i tillegg noen «bugs», altså feil, fra original versjonen som fortsatt henger ved. Det faktum at dine ledsagere kan bli sittende fast for eksempel bak en vegg eller en busk, og vil ikke komme tilbake med mindre du går for å hente de, eller så må du faktisk må ta kontroll over den forsvunne karakteren for å lede de tilbake på rett vei. Slike feil er på sitt vis sjarmerende og tilgivelig for et 25 år gammelt Super Nintendo-spill, men det er ikke sjarmerende i dag.

Nådde ikke helt opp…

Hvis man ser bort fra at spillet ofte krasjet, og at det er noen småfeil her og der, er Secret of Mana remake et godt og koselig spill, men ikke episk som originalen. Det jeg er ute etter i en remake er å styrke spillets gode kvaliteter, og forbedre/fjerne svakhetene, og spillet møtte dessverre ikke helt de høye forventningene jeg hadde til det.

Secret of Mana remake er gøy, fordi spillet i seg selv er gøy, men jeg føler ikke Square Enix med denne fornyelsen tok tak i all potensialet som var der.

 

 

Hardcore

Spillpodcast om konsoll- og PC-gaming med reportasjer, tilbakeblikk, anmeldelser og gjester fra spillindustrien hver tirsdag

Anbefalte artikler