Askøy-ugle med Disney-sjarm

Ett av de få norske spillene som har gjort det virkelig stort i utlandet den siste tiden, er Owlboy, det 10 år lange prosjektet fra bergenske D-Pad, som har utviklet mesteparten av spillet på Askøy utenfor Bergen! Owlboy kom endelig kom ut på PC i 2016, og er nå kommet til Nintendo Switch. Dette er et spill jeg aldri har gjort noe dypdykk i før, men nå som jeg har fått sjansen, vil jeg virkelig oppfordre deg til å gjøre det samme.

Eventyr-platformer

Owlboy er en 2D-platformer om uglen Otus, som er vokter for byen han bor i, og når trøbbel ankommer, må Otus og vennene jobbe sammen for å redde dagen. Gameplaymessig kontrollerer du Otus, som flyr, løper og ruller der du ber ham, mens han bærer en av vennene sine, som hjelper på veien. Den første vennen du får med deg er Geddy, som er en kløpper med pistolen sin, og etter hvert får Otus hjelp av andre på sin vei! Gameplayet i spillet er godt laget, og blir mer komplisert når du kommer lenger inn i spillet, uten at det blir “for mye”. Spillet er også utfordrende, men du blir ikke kastet langt tilbake i spillet når du dør, så det er sjeldent frustrerende. Gameplayet blir heller aldri så dominerende at det tar vekk fokuset til dette spillet, som veldig tydelig ikke er gameplay, men en historie.

Når jeg startet å spille Owlboy forventet jeg en solid platform, men jeg fikk mye mer enn det. Begynnelsen av spillet fokuserer ikke på å lære deg gameplay, men på å etablere tone og karakterer. De første minuttene sammen med Otus og læremesteren etablerte raskt dem som karakter, litt av deres historie, og ga deg et bilde av hvordan hovedkarateren Otus har det uten å male det med store bokstaver. Gjennom dialog og hendelsene som vises, etablerer spillet raskt at Otus ikke kan snakke, og hans følelser rundt dette. Spillet bruker noe så typisk som en tyst protagonist, som et emosjonelt historie-poeng. Introen og resten av spillet er rett og slett et fantastisk eksempel av “show, don’t tell”.

Gameplaystilen som er brukt i spillet passer godt sammen med historien som fortelles, og man føler aldri at man spiller en platformer med historie-biter innimellom, men en historie fortalt igjennom en platform. Dette er en styrke jeg virkelig liker, som gjør at spill som “Sly Cooper”-serien er store favoritter hos meg, og som også gjør at jeg virkelig liker Owlboy.

When you wish upon an owl..?

Den grafiske stilen til Owlboy er fascinerende, spesielt på Nintendo Switch. Spillet er laget med veldig detaljert pixelgrafikk, med veldig gode, jevne animasjoner, som hjelper med å gi spillet en Disney-lik følelse, og på Nintendo Switchs lille skjerm ser de små piksel-karakterene nesten tegnet ut, som igjen forsterker Disney-følelsen! Spillet ser bra ut, og musikken er også godt satt sammen. Musikken prøver å blande orkestermusikk med bit-musikk, og lykkes mesteparten av tiden, men når bit-musikken blir litt for dominerende, dras du litt ut av eventyret og blir minnet på at dette er et spill, noe resten av helheten klarer å unngå.

Owlboy er meget godt gjennomført gameplay-messig, men jeg vil ikke anbefale deg å spille det av den grunn. Nei, det som gjør at Owlboy er en utrolig god opplevelse, er hvordan den formidler karakterene, historien, og eventyr-følelsen på en fantastisk god måte, uten å stappe den inn med teskje. Det har noen tekniske småfeil her og der, som fikses fortløpende, men utenom det har jeg ikke mye negativt å si om Owlboy. Dette er rett og slett noe du MÅ spille, om du er fan av sjangeren eller ikke.

…og hallo! Otus er så søt! Se på denne bamsen, jeg vil ha en!!