Trigger For dere som ikke vet hvem denne mannen er, skam dere. Emile the Duke, hertugen av synthpop, har siden 2015 gjort karriere på å reformidle norsk rap til noe nytt. Gjennom sitt synthpoppete Aasen-prosjekt, skildrer han den gjennomsnittlige hverdagsmann på mesterlig vis der han prøver å komme seg over dagligdagse hindringer og nyter hverdagens godbiter.
Og hertugen leverte denne kvelden.
Trenchcoatens konge
Emile kommer på scenen iført sin ikoniske trenchcoat og hvite skjorte, sammen med en litt for stor bukse og et par med hvite joggesko som nok har sett sine bedre dager. Og det funker dritbra.
Det er som å se rett på det stereotypiske bildet av en småbarnsfar med kommunejobb (en jobb Emile for tiden har satt til siden for å fokusere på sin artistkarriere). Det minner liksom litt om Steve Carell i filmen Crazy, Stupid, Love før Ryan Gosling fikk ristet litt opp i ham.
Og det er i den glansen Aasen skinner. Etter litt løs prat med publikum, fyres stemningen opp med sangen «Fin», en låt som passer stemningen i lokalet så perfekt. En lett og lystig låt om å kunne stå opp på rett side av sengen, og hvordan bare det å av og til føle seg bra, gjør at selv de største utfordringer blir rene bagateller i hverdagen. En regning på 40 000 kroner? Ingen problemer, fordi Aasen, han føler seg fin.
Fredag over hele Bergen
Men alt godt kan selvfølgelig heller ikke vare, og det er her vi fortsetter ut i sangen “Kompromiss”. Emile leverer en god beskrivelse av “gi litt, ta litt”-balansen som danner grunnsteinen i ethvert forhold. Dette åpner han selvfølgelig åpner med å fortsette sin hverdagslige publikumskontakt, en kontakt som fortsetter over i neste låt, publikumsfavoritten “Fredag”.
For nå er det jo endelig helg, og hva er vel helgen uten den kjente fredagsfølelsen… og selvfølgelig en øl da. Ingen fredag er jo den samme uten en øl, og Emile får selvfølgelig hjelp av publikum til å åpne sin, en herlig effekt som sementerer hans gode publikumskontakt.
Les også: Total kulturkræsj?
Festen fortsetter videre over i sangene “Lørdag” og “Månedens Røyk”, alle godt mottatt av et publikum med et konstant smil om munnen. Videre beveger vi oss over på noen av klassikerne fra hans første norskspråklige album, Aasen, slik som “Demokratid” og “Jessica”.
Latteren sitter løst hele kvelden, og Emile lar ikke stemningen falle ett lite sekund. Og hvis det er én ting som er klart etter dette, må det være hvor godt Emile viser at han fortjener tittelen hertug.
For det er den han er: hertugen av synthpop.
