Kinosyndromet Mennesket er et sosialt dyr, livet er til tider smertefullt og vanskelig og måten vi kommer oss gjennom pinsel og kaos og hvordan vi ytterligere forstår verden er gjennom våre tilknytninger til andre mennesker. Dette er imidlertid slitsomt, å skulle ha hjerte på ermet til en hver tid er slitsomt og det er så mye enklere bare å leve med en slags kronisk ironisk distanse til følelsene sine. Det virker så mye deiligere bare å gli inn i sin følelsesmessige festning og redusere “hvordan har du det?” til “jo takk, bare bra” og så sparer du den katarsisen du trenger til venner du orker å være sårbar rundt.
Jeg veit ikke med deg men jeg har aldri vært i fengsel, møtene mine med loven er som regel et litt bedrukket “takk for din tjeneste til det norske folk” til politimennene som sirkulerer i Bergen også de to gangene jeg har blitt spurt om å “helle ut den ølen” men vi kan jo låne fra vår kollektive popkulturelle arv. Hvis en ser på Oz, The Wire, eller The Night Of, alle på HBO, (hipsterkredd bevart), virker det som om å leve i den situasjonen ikke tillater deg noe sårbarhet, du må være hard og urørlig “You can’t ever let them see you bleed”- noe jeg tror noen sa på the wire en gang. Poenget er, uansett hvilket fullstendig ignorant oppfatning du har fått av det å være låst inne, så virker det i det minste som om du trenger en tykk emosjonell rustning.
“Jeg er en farløs sønn, av en farløs sønn av en farløs sønn og min sønn har også lenge vært farløs.”
Det er her The Work er en så menneskelig og frigjørene dokumentar, jeg tror det som mest effektivt kan formidle hva denne filmen er, er et møte mellom to mennesker. I det en medlem i det ariske brorskap kommer i et emosjonelt øyeblikk, lener en tidligere medlem seg over til en afro-amerikansk bartender og forteller “du må åpne øynene, det er ikke noe skummelt, du må la det komme, det er bare å gråte”.
The Work handler om en selvhjelpsgruppe i Folsom prison, California. Sammen med trente tilretteleggere inviteres tre sivilister inn for å erfare de virkelige utfordringene med rehabilitering. Som tidligere nevnt virker ikke Folsom prison, der Johnny Cash blir sendt når han skyter en mann i Reno bare for å se ham dø, som et sted der du lettest kommer i kontakt med følelsene dine, det virker som et sted der de må forsvinne utenfor veggene om du skal a en reell sjanse til å overleve. Det tærer, og den første vi får se komme i kontakt med følelsene sine er en medlem av stillehavsøygjengen som har et intenst ønske å sørge over søsteren sin.
“Jeg har lyst til å sørge, jeg har lyst til å gråte over søsteren min, jeg orker ikke å ikke føle det lenger jeg orker ikke å ha på denne rustningen.” “Hvordan føles rustningen, hvordan ser den ut?” “Jeg veit ikke men den er så jævlig tung.”. Tilretteleggeren sier så noen ord jeg føler det blir uansvarlig å parafrasere og mannen gråter hjertet sitt ut, så begynner han å utagere hvorpå han blir lagt i bakken av de åtte pluss mennene i resten av gruppen og blir bedt om å gi uttrykk for følelsene sine om så det er fysisk.
Etter noen fåfengte forsøk på å unnslippe deres omfavnelse svarer mannen ja på spørsmålet “går det bedre” hvorpå han står opp, tydelig rørt og utslitt av det som skjedde og takker dem oppriktig for opplevelsen. Ingen av de andre i gruppen slipper noe lettere unna og du får se det vi alle vet men som vi sjelden blir minnet om at vi alle er dypt sårbare mennesker, da spesielt de som endte opp bak murene på Folsom. Tematikken er bred, mennesker de skulle ønske ikke misbrukte dem eller forlot dem, mennesker de er dypt såret over å ha forrådt, all anger over skaden de har påført mennesker og samfunnet. Men et tema virker gjennomgående, problemer med farskikkelser.
“det var også da jeg forstod at jeg ikke skyldte dem noe og ikke måtte bevise meg for noen, jeg orket ikke hate lenger”
“Jeg er en farløs sønn, av en farløs sønn av en farløs sønn og min sønn har også lenge vært farløs.” Den tidligere heroinisten omgjort til tilrettelegger gir en ikke unøyaktig men noe ufullstendig oppsummering; familie er vanskelig. Og Freud hadde rett. Man får mye ærefrykt av å se mennesker som har blitt så ødelagt av sine omgivelser være modigere en ellers “fungerende” medlemmer av samfunnet. De tør å være mer sårbare ovenfor hverandre og mer ærlige med seg selv enn det jeg tror jeg noensinne ville våget.
Menneskene vi følger er av vidt forskjellig bakgrunn men de vi følger fra inkarserert side er alle identifisert gjennom kallenavn og gjengtilhørighet. Jeg tror dette både kan komme av at det er det fangen faktisk har lyst til å bli kalt men også en lett påminner om hvor mye den situasjonen kan ta fra deg identiteten din. I det du blir utsatt for den fullstendige dehumaniseringen det er å bli låst inne kan jeg på deduktivt grunnlag egentlig forstå hvorfor man søker gjengtilhørighet gjennom rase. Når identiteten din blir tatt fra deg søker du selskap og beskyttelse fra det du tror du har til felles med de andre fangene, grunnløst og irrasjonelt som det er, men for å sitere det tidligere medlemmet av det ariske brorskapet, “jeg er en mann, det er du og, når brorskapet ikke hadde bruk for meg kastet de meg vekk men det var også da jeg forstod at jeg ikke skyldte dem noe og ikke måtte bevise meg for noen, jeg orket ikke hate lenger”.
Teknikaliteter: Regissert av Jairus Mcleary og Gethin Aldous, de har tidligere stått for ting som: jeg aldri har hørt om. De gjør en glimrende jobb, i forberedelsene til filmingen ble de med på tre utgaver av firedagerskurset, og det vises. De har stålkontroll på det som skal skje og det som er i kjernen av det de prøver å få til. De har gjort en god jobb på å få det som i utgangspunktet bare er fire dager i et rom til ikke å føles klaustrofobisk. Jeg mener også det var en god beslutning å ikke gi menneskene de dokumenterer noe mer bakgrunnsinformasjon enn kallenavn og tittel, da sivilt yrke eller nåværende eller tidligere gjengaffiliasjon. Historiene og utageringene som skjer organisk i gruppen snakker høyere og klarere enn noe manus kan. Det gir en intens tilstedeværelse til noe som ellers vanskelig hadde latt seg skildre uten å dytte det i fjeset ditt.
Annet enn det må jeg nevne at det er skikkelig kjipt at den kanskje sterkeste og viseste mannen jeg har sett er halvveis i en av to livstidsdommer for kidnapping og drap.
The Work har tre visninger på årets BIFF, gå å se den.
Visningstider, priser den har vunnet og en litt mer tradisjonell liste av grunner til at du skal se den: http://www.biff.no/incoming/article1328168.ece
