Nei, økt salg av PSG-drakter kan ikke finansiere Neymar-kjøpet

Du har hørt det før, om ikke i forbindelse med monsterovergangen til Neymar, så kanskje da Manchester United signerte Paul Pogba fra Juventus for 89 millioner pund sommeren 2016, eller da samme klubb hentet Zlatan Ibrahimovic gratis fra Paris Saint-Germain samme år.

“De vil selge så mange eksempler av drakten hans at det vil finansiere overgangen.”

“Han er så populær at salget av drakter vil betale lønnen hans”.

Myten om at klubber tjener store summer på salg av drakter er en av de mest seiglivede i fotball, og trekkes jevnlig frem for å forsvare store overgangssummer. Sannheten er at det er draktleverandørene – Adidas, Nike, Puma og andre – som, med noen få hederlige unntak, sitter igjen med 85-90 prosent av inntektene fra salg av drakter. Når for eksempel en klubb som Manchester United ifølge Deloitte Football Money League 2017 hadde 515,3 millioner pund i inntekter i 2015/16-sesongen, utgjør inntekter fra draktsalg en marginal del totalt.

Draktleverandørene tjener mest

Hvorfor sitter ikke klubbene igjen med en større andel av inntektene fra salg av drakter? Det er naturligvis fordi draktleverandørene allerede betaler store summer for at nettopp deres navn – ikke konkurrentenes – skal pryde brystet på draktene til de største fotballklubbene.

Les også: Internazionale fyller 109 år

Ta Manchester United som eksempel. Sommeren 2014 undertegnet The Red Devils en tiårsavtale med Adidas verdt 750 millioner pund. Som Jake Cohen forklarer i en artikkel for den britiske avisen The Guardian, betaler ikke Adidas 75 millioner pund for at en bitteliten Adidas-logo skal pryde United-drakten. Selvsagt er det en fordel å kunne assosiere seg med en av verdens største fotballklubber. For draktleverandører som Adidas er avtalene med fotballklubbene såkalte lisensavtaler, og det er her den virkelige verdien for dem ligger.

En lisensavtale er ifølge Store norske leksikon en “avtale som gir rett (lisens) til utnyttelse av oppfinnelse eller teknisk eller kommersiell knowhow som lisensgiveren disponerer. Det forekommer at avtale om utnyttelse av varemerke, design eller åndsverk betegnes som lisensavtale, særlig når det gjelder fremstilling og omsetning av gjenstander. Godtgjørelsen er gjerne en avgift (royalty) av lisenstagerens produksjon eller salg av vedkommende produkter, evt. kombinert med en engangsbetaling eller et årlig minimumsbeløp.”

Her er United lisensgiveren, og gjennom avtalen får Adidas rett til å produsere drakter og andre effekter mot det årlige beløpet på 75 millioner pund. I tillegg får United royalties fra salget av drakter, normalt 10-15 prosent per solgte drakt. Men fordi den årlige summen Adidas betaler er så stor, får United først royalties når et visst antall drakter er solgt.

Noen unntak fra hovedregelen

Det er noen unntak fra hovedregelen om at klubbene får 10-15 prosent av inntektene per solgte drakt. Nevnte Manchester United, som først får royalties når et visst antall drakter er solgt, er ett av dem. Et annet er at det også er vanlig at når et visst antall drakter er solgt, får klubbene en større prosentandel av inntektene fra de påfølgende draktene som selges.

Så du? Panenka på godt og vondt

Et tredje unntak står Bayern München for. Adidas eier 8,33 prosent av aksjene i klubben, og den tyske klubben får da sannsynligvis en større andel av inntektene fra hver solgte drakt.

Hvorfor produserer da ikke klubbene drakter og andre supportereffekter selv? Årsaken er at klubbene ikke har logistikken som trengs for å produsere og distribuere millioner av drakter og supportereffekter. Flere av verdens største klubber driver ikke engang sine egne nettbutikker. Etter overgangen fra Adidas til Nike denne sommeren, blir du sendt rett til Nike sine hjemmesider dersom du trykker deg inn på nettbutikken på Chelseas hjemmesider.

Hvor mye ekstra kan klubbene tjene?

I regnestykket i The Guardian bruker Cohen forrige sesongs signering av Ibrahimovic som eksempel. Vi kan heller bruke signeringen av Romelu Lukaku. I kalenderåret 2016 solgte United som vist 2 850 000 drakter, flest i verden. La oss anta at Lukaku-signeringen sørger for at United selger 300 000 ekstra drakter denne sesongen, en økning på over ti prosent, som er en betydelig økning. La oss videre anta at United først får royalties fra Adidas etter at de har solgt 2 850 000 drakter, og at de da får 15 prosent av inntektene fra hver solgte drakt.

Dersom hver drakt koster 70 pund, vil salg av 300 000 ekstra drakter generere 21 millioner pund i inntekter. Dersom United får 15 prosent av de inntektene, vil det bety 3,15 millioner pund i ekstra inntekter. Det er ikke en ubetydelig sum, men det er under fem prosent av Lukakus overgangssum på 75 millioner pund. Da har man heller ikke tatt høyde for at mange av de som kommer til å kjøpe en Lukaku-drakt, er supportere som i utgangspunktet skulle kjøpe en annen United-drakt. Kort oppsummert er konklusjonen på regnestykket enkel: Det klubbene tjener på salg av drakter er en dråpe i havet sammenlignet med andre inntekter.

Les også: Slik har ti MLS-lag blitt til 22

Som Cohen konkluderer i artikkelen fra august 2016: “Det er en grunn til at Adidas har tjent mer på de siste seks månedene enn det Manchester United, en av fotballklubbene i verden som tjener aller mest, har tjent til sammen i løpet av de 138 årene den har eksistert.”