Klubbdagen

For publikum er Klubbdagen en slags fallem inn i Øyafestivalen, hvor lokale artister som hører til undergrunnen og som burde spilt på Øya er spredd over klubbene i Oslo sentrum istedenfor å klemmes inn mellom Lana del Rey og the xx og resten av artistene som tar størst plass på festivalplakaten. For å få tid til å vise fram det som finnes av bra musikk i løpet av festivaluken, er Klubbdagen satt til tirsdag, dagen før Øyafestivalen starter. De utsendte fra musikkredaksjonen har skriblet om de viktigste av tirsdagens inntrykk:

Sturle Dagsland
Blå 21:30

Blå er tett røyklagt mens Sturle introduserer bandet, som består av broren Sjur og ham selv. Sturle gestikulerer teatralsk og svevende foran ansiktet i det røde scenelyset, ikke helt ulikt den bergenske indiefolk-artisten Aurora. Etter en liten kunstpause forteller han at den neste låten heter *ubeskrivelige høyfrekvente lyder* før duoen setter i gang med en låt jeg åpenbart ikke kan tittelen på.

Sturle kultiverer en persona på scenen som ser ut til å ufrivillig gripes og vrenges med de skiftende stemningene i musikken de spiller, men med en gang han takker publikum mellom låtene er han snill og ufarlig. Han spiser på scenen, kaster stol på publikum, mens bassen resonnerer så kraftig i tønnebordet ved siden av meg at to glass med øl velter. Sturle Dagsland er definitivt Øyas mest originale karakter og låtskriver.

Junk Machine
Kulturhuset 22.30

Etter en vellykket konsert på Vill Vill Vest i fjor, og med en utgivelse som kanskje er et av de kuleste albumene fra Bergen i fjor, Inner Child Labour, entret Junk Machine scenen på Kulturhuset i kjent stil. Med et backdrop av psykedeliske fargekombinasjoner og snutter fyrer de løs en tung vegg av lyd mot publikum. Selv om det var litt problemer med vokal i starten har dette ingen innvirkning på resten av konserten, og det eneste problemet var at den ikke varte lengre.

Softcore untd.
Internasjonalen 00:30

De eksotiske og hektiske tonene fra 9 grader nord hopper ut fra vinduene på Internasjonalen. Stemningen var på topp, det vrimla med bergensarar overalt, og snart skulle det nye “superbandet” innta scenen. Sofcore untd. består av Verdensrommet-medlemmene Vetle Junker og Andreas Høvset, energibomben Onge $ushimane og DJ-en hans i $ushi x Kobe, THIAS. Sammen skaper de ein utrulig talenfull og morsom gruppe full av personlighet som tydelig strålte ut på scenen. Stemningen var på topp, de shotta fernet og hadde publikum med seg gjennom heile seansen. Det einaste eg kan klaga på er at det ikkje varte lenge nok. Dette kan fort bli den neste eksportvaren fra rap-byen Bergen.

Onsdag

Været var vel ikke helt på alles side denne første Øya-dagen. Regnet pøser ned, og noen av sølepyttene måler en vannstand opp til 15 cm. Dette ser ikke ut til å stoppe alle som har satt nesen mot Øya denne dagen. Man skulle trodd at to personer bosatt i Bergen (Thor og Marius) skulle være vant til slikt vær og kledde seg deretter. Med plastpose i joggeskoene og med regnjakker som tydeligvis ikke er vanntette svømmer vi nesten inn på festivalområdet.

Her er noe av det vi så og sanset denne regntunge dagen:

Migos
Amfiet 18:45

Til tross for været på første dag av Øyafestivalen, leverte Migos foran et publikum i fyr og flammer. Gruppa fra den amerikanske trap-hovedstaden Atlanta har påvirket omtrent all rap du hører på radioen i dag, og de har en enorm fanbase i Norge. Det kunne virka som de var litt påvirket av været. Starten av konserten hadde litt lav energi, men så snart de ropte «Here is one for the day 1 fans!» og fyrte igang «Hannah Montana», en låt om var inspirert av pop-ikonet da hun var på ville veier og framførte fleire konserter halvveis naken med dildoer og andre effekter, tråkka de gassen i bånn.

Migos er ikke de beste låtskriverne, men de er kanskje de største festløvene på det nord-amerikanske kontinent, og kan skape stemning som få andre kan. Avslutningslåta og nr. 1-hiten «Bad and Boujee» fikk med seg alle. Bassen vibrerte, publikum rista og til og med regnet dansa når de tre legendene hoppet frem og tilbake over scenen. Det var umulig å ikke glise bredt.

Sadar Bahar
HiFi Klubben 19:45

DJ-ing på gamlemåten (Foto: Steffen Rikenberg)

Hypnotiske rytmer, soul og funk på sitt beste og svette kropper er vel ord som best kan oppsummere Sadar Bahar sitt to timers lange sett i HiFi Klubben-teltet. Med tak over hodet og et lysshow som får deg til å utføre dansemoves du aldri trodde du hadde på lager, er det duket for et DJ-sett utenom det vanlige. Med forkunnskaper om at Sadar spiller «vinyl, and vinyl only» beveger jeg meg inn det klamme, varme og deilige teltet. Folket på første rad og bakover danser og danser og Sadar spiller låt for låt, med overganger som aldri legger en stopper for dansen. Det er tydelig at folk nyter denne opplevelsen, og det gjør jeg også. Jeg blir med å danse, og før jeg vet ordet av det har jeg danset nesten en time non-stop, før jeg må nesten danse meg ut av teltet for å finne meg selv igjen. Takk.

Roy Ayers
Vindfruen 15:55

Regnet stopper ikke den legendariske Roy Ayers å funke opp dagen til de som har møtt opp på Vindfruen. Funky basslinjer og orgel ruger gjennom kroppen og man glemmer etter hvert at det regner. Nivået er så høyt, og man skjønner at Ayers har lang fartstid, både i bransjen og på scenen. Kanskje funken som kom ut av høyttalerne var med på å blidgjøre Tor med hammeren, og sørget for en god stund med opphold senere på dagen?

Young Thug
Tivoli 19:45

Young Thug inviterte oss med til de varme statene. (Foto: Helge Brekke)

Etter Migos-konserten måtte eg løpe ned til Tivoli, ein betydelig bedre plass til å ha ein hip-hop-konsert. Young Thug har mykje til felles med Migos, men han skiller seg også ut med interessante vokaler som bryter alle normene for trap-musikk. Det var seigt og utrolig rått når den 25 år gamle rapperen, også fra Atlanta, begynte med låta «Wyclef Jean» fra det kritikerroste albumet Jeffrey. Alle kunne låtene og det føltes på stemningen. Eg fekk inntrykk av at Young Thug ikkje er heilt komfortabel med å spille live. Han såg mykje ned i bakken og prøvde ikkje like hardt som Migos å få folk med. Likevel var publikummet i ekstase. Fleire mosh-pits kom og gjekk, og det var umulig å ikkje danse med på fleire av låtene.

Høgdepunktet var mot slutten då den catchy melodien til låta «Pick Up the Phone» starta og Quavo fra Migos kom på scenen med ein feit joint. Alt og alle klikka under refrenget og det var tydelig at de to artistene spilte bra på kvarandre etter eit langt samarbeid. Når resten av Migos kom på scenen og framførte «Bad and Boujee» ein gang til var det så mykje liv at eg trudde plassen skulle sprenge. 

Danny Brown
Hagen 20:50

Som kveldens siste rapper, tok Danny Brown scenen med storm. Det er ingenting normalt med Danny Brown. Stilen og flowen hans er utenomjordisk. Melodiene og beatsene er umulige å rappe over, om du ikkje heiter Danny Brown. Han viste på Øya at han er totalt unik og heilt original. Som de andre rapperne hadde han publikum med fra start til slutt. Gjennom heile konserten gliste han og viste fram sin manglende tannrad.

Det er tydelig at Danny elsker å lage musikk. Låtene hans er ekte og gir deg innblikk i eit forstyrra sinn som lenge har slitt med alkohol og narkotika. Korleis han klarer å få meg til å danse og hoppe til tekster som det er utenfor min forståelse. Danny Brown er eit naturlig geni, og det er bare å håpe på at han fortsetter å lage musikk.