Panenka på godt og vondt

This content has been archived. It may no longer be relevant

Se for deg at du spiller EM-finale foran 30 000 tilskuere. Oppgjøret ender 2-2, og ekstraomgangene renner ut i sanden uten at noen av lagene makter å avgjøre kampen. I straffesparkkonkurransen scorer lagenes tre første straffeskyttere. I den fjerde runden scorer laget ditt, mens motstandernes straffeskytter sender ballen langt over mål. Du skal ta det femte straffesparket. Du kan avgjøre EM-finalen med ett eneste spark. Hva gjør du?

Det spørsmålet måtte Antonín Panenka ta stilling til da han fikk muligheten til å avgjøre straffesparkkonkurransen under EM-finalen i 1976. Frem til Uli Hoeneß sendte Vest-Tysklands fjerde straffespark himmelhøyt over mål var det de regjerende verdens- og europamesterne som hadde det psykologiske overtaket. De lå under 2-0 før 25 minutter var spilt i Beograd, men kjempet seg inn igjen i kampen og fikk scoringen som sørget for ekstraomganger ved Bernd Hölzenbein ett minutt før full tid. Alle som har et snev av interesse for fotball vet dessuten at tyskerne sjelden taper straffesparkkonkurranser.

Panenkas løsning på problemstillingen sørget for at Tsjekkoslovakia ble europamestere for første og siste gang. Etter et langt, aggressivt tilløp sakket den 178 centimeter høye midtbanespilleren farten i skuddøyeblikket. Foten hans traff ballen som en pendel, og mens Sepp Maier, av mange da ansett som verdens beste keeper, forsvant til høyre, gikk ballen midt i mål. Hemmeligheten bak Panenkas variant ligger i tilløpet og kroppsspråk.

“Jeg startet tilløpet fra venstre, så keeperen skulle tro at jeg skulle skyte til hans venstre,” sa Panenka i et intervju med ESPN FC publisert under sommerens EM-sluttspill i Frankrike.

“Med et tilløp som det går 90 prosent av straffene til høyre, så keeperen er nødt til å slenge seg, og alt jeg gjorde da var å chippe ballen rolig midt i mål.”

Veddet om sjokolade, øl og penger

Å ta straffesparket slik som han gjorde var ikke noe Panenka bestemte seg for der og da.

“Det var ikke noe jeg tenkte på kvelden før eller i timene i forkant av kampen. Flere måneder før vi i det hele tatt nådde finalen visste jeg at jeg skulle ta straffesparket mitt på den måten dersom kampen gikk til straffer. Jeg var sikker på at jeg kom til å score og jeg hadde en følelse av at et slikt øyeblikk ville komme. Det eneste jeg ikke forventet var at det faktisk ville komme i finalen,” sa Panenka i et intervju med den spanske avisen AS i juni.

Ideen om å ta straffesparket på denne måten fikk Panenka våren 1974, to år før finalen i Beograd. Panenka spilte da for Bohemians 1905, klubben fra Praha hvor han tilbragte mesteparten av sin karriere. Etter trening konkurrerte han mot keeper Zdeněk Hruška. Panenka tok frispark og straffer, mens Hruška på sin side gjorde sitt beste for å stoppe lagkameratens forsøk. For å gjøre det gøyere veddet de om sjokolade, øl eller penger.

“Det kostet meg penger, fordi jeg tapte hele tiden. Jeg lå våken i sengen om natten og tenkte på det. Det var da jeg fikk ideen. Han var en keeper som ofte ventet til siste øyeblikk før han gjettet venstre eller høyre, så det virket fornuftig å skyte midt i mål, men hvis du gjør det på normalt vis kan keeperen løfte en fot og redde ballen med en refleksredning. Det kan han ikke hvis du lar ballen flyte gjennom luften. Når keeperen har slengt seg kan han ikke snu seg rundt midt i luften og fange ballen,” sa Panenka til ESPN FC i sommer.

“Hvis keeperen ikke slenger seg ser du dum ut, men faktum er at keepere som oftest vil slenge seg. Hvis du er smart og klarer å lure dem med kroppsspråket og øynene dine kan du få dem til å slenge seg hver gang.”

Lykken snudde for Panenka. Nå var det han som gikk seirende ut av duellene med Hruška. Den eneste ulempen ved det var, ifølge Panenka, at han ble “skikkelig feit av sjokoladen og ølet”. Med tiden var det ikke bare på treningsfeltet at Panenka lyktes med den nye varianten. Han tok i bruk den spesielle straffeteknikken i kamp og scoret som oftest. Panenka anslår at han brukte varianten minst 30 ganger, og at han kun mislyktes én gang, da ifølge Panenka fordi keeperen som han skulle overliste var “for lat til å slenge seg”.

Respektløst?

Den eneste innvendingen de fleste har hatt mot Panenka-varianten, er at den kan være ydmykende. Ikke så rent få keepere har latt seg provosere etter at de havnet på rumpen i et forsøk på å stoppe en Panenka-straffe. For hovedpersonen handlet det aldri om å vise seg frem. Ei heller for Andrea Pirlo, som stod for en av de mest kjente Panenka-variantene i nyere tid da han plasserte ballen midt i mål i straffesparkkonkurransen mot England i kvartfinalen i EM i 2012, mens en forferdet Joe Hart bare kunne se at ballen fløt forbi ham.

“Jeg bestemte meg i siste øyeblikk da jeg så Joe Hart, den engelske keeperen, gjøre alle slags sprell på streken. Da jeg begynte tilløpet hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg skulle. Så beveget han seg, og da bestemte jeg meg. Det var ikke noe jeg hadde planlagt. Jeg improviserte,” skriver italieneren i selvbiografien “I Think Therefore I Play”.

“Det var den eneste måten jeg så for meg at jeg kunne dytte sjansene mine for å score opp mot 100 prosent. Jeg skulle ikke vise meg frem. Det er ikke min stil.”

Uansett tanken bak, så forblir Panenka-varianten et av fotballens evige kunstverk.