Kommentar: Den vanskelige freden

This content has been archived. It may no longer be relevant

Tilbake til sivilsamfunnet

Den 297 sider lange avtalen skulle åpne for at geriljakrigerne skulle gi fra seg våpnene og bli til et politisk parti med 10 seter garantert i kongressen. Krigerne skulle og få amnesti for deres forbrytelser så lenge de tilsto dem foran en høyesterett spesielt laget for å dømme krigsforbrytelser under borgerkrigen. Geriljakrigerne som var kjente for kidnapping, narkotikasmugling og mord ville ha sluppet fengselsstraff mot å delta i å fjerne landminer, bygge opp ødelagt infrastruktur og hjelpe ofrene for borgerkrigen. De ville også ha mottatt finansiell støtte fra regjeringen for å hjelpe dem tilbake til sivilsamfunnet. Avtalen som skulle lede nasjonen inn i en fredsprosess ville også ha avkriminalisert forbrytelsene begått under borgerkrigen. Mennesker som hadde opplevd å miste familiemedlemmer eller som hadde blitt drevet på flukt ville opplevd at de skyldige ville gå fri og i tillegg fått finansiell støtte.

Forbrytelser uten straff?

Disse punktene i avtalen var ikke populære blant Colombias innbyggere. 8 millioner mennesker har vært ofre for borgerkrigen siden dens start og over 250-tusen mennesker har mistet livet. Ville det da vært rettferdig at geriljakrigerne skulle gå ustraffet? Skulle ofrene for denne lange og blodige borgerkrigen tilgi voldsforbryterne og ønske dem velkommen tilbake inn i sivilsamfunnet? Det mente ikke over halvparten av Colombias befolkning. De mente straffen krigerne skulle få var for mild i forhold til forbrytelsene begått. Et annet punkt i avtalen som også var svært omdiskutert var at FARC skulle få status som politisk parti etter at de i over 50 år har terrorisert Colombias befolkning. FARC ville gått fra å være en lovløs organisasjon som i over 50 år hadde forsøkt å avsette Colombias regjering til å bli et politisk parti som ville få reell innflytelse over regjeringens beslutninger. Dette ville bety at selvom FARC la ned våpnene, ville de fortsette å påvirke livet til innbyggerne på godt og vondt.

Veien videre

En fredsavtale er sårt ønsket av både Colombias innbyggere og omverden. Men hvordan skal en fremtidig avtale bli godkjent hvis avtalen avkriminialiserer forbrytelsene FARC har begått? Må Colombias befolkning forsone seg med at forbrytelsene begått vil gå ustraffet, høyst sannsynlig ja. FARC har tidligere uttalt at de ikke vil gå med på en fredsavtale med mindre de får en garanti for at de vil få amnesti. Det vil være umulig å få straffet forbrytelsene begått og samtidig få til en fredsavtale. Uten amnesti vil det være umulig å få påbegynt prosessen for fred som er så etterlengtet. Forhandlingene har fortsatt og både Colombias president Juan Manuel Santos og lederen for FARC Rodrigo Londono har uttalt at “Freden vil seire”. Mens noen jubler over at avtalen ble nedstemt, er andre dypt skuffet. Norge er ett av landene som har spilt en sentral rolle som tilrettelegger av avtalen sammen med Cuba. Og kort tid etter folkeavstemningen uttalte tidligere utviklingsminister Heikki Holmås seg til VG.

– For alle som har vært hardest rammet i den lengstvarende borgerkrigen i Latin-Amerika, er dette en utrolig skuffelse. Særlig ofrenenes organisasjon som har vært avgjørende for at fredsavtalen kom på plass, må se på at fred og et lenge etterlengtet rettsoppgjør nok en gang blir utsatt.

Uansett hvor kontroversiell amnestien er ser det ut som det er den eneste veien ut av borgerkrigen og inn i en fredsprosess. I mellomtiden er våpenhvilen mellom regjeringen og FARC utvidet til 31 desember og det forventes at en ny avtale skal være på plass før den tid. Så får vi se om Colombias befolkning er klare for å legge borgerkrigen bak seg.