Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
Til tross for privilegiet ved å kunne dra hjem og sove i en seng etter en byfestival som Øya, er hver dag mer slitsom enn den forrige. Som en konsekvens rekker jeg verken Nao eller Hedvig Mollestad Trio kl 15; to enormt dyktige artister som har gravd ut hver sin lille nisje i to helt forskjellige landskap. Heldigvis er skjebnen med meg, og i det jeg ankommer Tøyenparken starter festivalens høydepunkt: 30-årsmarkeringen og fremføringen av Steve Reich’ magnum opus: ‘Music for 18 Musicians’.
15:55
Verket fremføres av 20 musikere fra Oslo Sinfonietta foran et dryppende vått publikum. Bortsett fra at lead-marimbaen er så skarp og høy at den skjærer gjennom et allerede alt for lavt korparti i Section VI av stykket, slik at det tar noe av brodden av den tydelige oppbrytningen i det ellers suggerende minimalismeverket, er det ingenting å utsette på Sinfoniettaens solide fremføring.
Gutt (24) tar en tur innom for å se norske Gundelach midtveis, og rapporterer tilbake at han tilsynelatende spiller samme sang tre ganger. Denne ‘iskalde synthpopen’ trenger defibrillator. Den eponyme debut-EPen Gundelach slapp i mai er et ensformig produkt, som holder høy produksjonskvalitet, men hvor god meloditeft bare skinner gjennom glimtvis. Gutt (24) kommer derfor tilbake etter ti minutter for å få med seg slutten av ‘Music for 18 Musicians’, som er bygget på en dekonstruksjon av 11 akkorder og hvor melodier er hellige – psykoakustikken i de gjentatte melodiske intervallene er et hovedelement som utforskes gjennom det timelange verket: Følelsen som treffer deg når du hører melodien første gang, er en helt annen enn når du hører melodien repetert i et varierende utvalg stemmer og instrumenter.
Skyene letter, jeg er kald fordi regnjakken min viste seg å ikke være vanntett, og vi dropper nederlandske Fatima Yamaha til fordel for en spisepause – han er i utgangspunktet en av de mest solide DJene på festivalen, med femten år med utgivelser under diverse navn, og jeg har til dels dårlig samvittighet. Knapt noen har bedre forståelse for elektrofunk og disko enn Bas Bron, og spesielt fjorårets Imaginary Lines bobler over av rullende basslinjer.
Thundercat aka Stephen Bruner er neste artist på agendaen, og han har en helt annen tilnærming til bass enn noen DJ – det er så virtoust at det passerer langt over hodet mitt, og det er forholdsvis vanskelig å henge med på den helt ekstreme bassjazzen. I enorm bredbremmet cowboy-hatt anfører han bandet, som tar improvisasjonsaspektet på blodig alvor, gjennom et sett som er innom Kendrick Lamar- og Flying Lotus-samarbeidene til Bruner. Jazzbegrepet slår sprekker som følge av denne gjengens samlede innsats, og det er på høy tid.
Det er en tung oppgave å henge med på det Thundercat og band driver med, og Eagles of Death Metal blir derfor et kjærkomment avbrekk, hvor den pure rocknrållen ikke krever noen tankekapasitet. Det føles tamt og substansløst etter den intense Thundercat-konserten, og vi ender opp med å se to låter før vi blir helt apatisk. Vi må opprettholde lykkepromillen.
19:50
En time senere spiller Ivan Ave og Mutual Intentions – greien som ikke kan beskrives mer konsist enn som et crew – og pløyer gjennom soul og hiphop som føles autentisk vintage. Ivan Ave er utvilsomt den flinkeste MC’en i landet, og fanger publikum i en tidskapsel hvor hip-hopens etablering på 90-tallet synker inn over et publikum som aldri opplevde det på ekte, med amerikansk østkyst-aksent og en tilstedeværelse som bare overgås av Anderson .Paak dagen etter.
21:30
Halvannen time etter at Ivan Ave og crewet er ferdig, spiller både New Order og Highasakite. Etter den tamme Bergenfest-konserten til sistnevnte for halvannen måned siden, hvor generiske Camp Echo var i fokus, er i utgangspunktet New Order førsteprioritet. For å absorbere hele essensen ved å være på festival, får jeg likevel med meg et par Highasakite-låter. Mye av det låter fett, og pyro er kult, men jeg får vondt av å høre Camp Echo-låter, som representerer den monumentale skuffelsen over at et av Norges viktigste band blendes av sin egen hype til et punkt hvor de glemmer at god popmusikk må ha mer enn god innpakning. Cue New Order:
Det viser seg at det var et massivt feilgrep å ikke se det fra starten, for HERREJESUS for en komplett konsertopplevelse. Laser og visuals er enormt velkoreografert, og spesielt 90-talls-estetikken med hurtig klipping av internettsider på Windows 98 og lavalampen som står ved siden av den svære bilderørskjermen de har filmet, er en perfekt parodi på tyve år gamle musikkvideoer, og jeg bryter ut i ufrivillig latter. New Order er også helt suverene, og gjør som ekte helter, ved at de går av scenen før tiden for å kunne bli klappet tilbake for en encore av det komplett fulle teltet.
Gjennomgående er det arpeggiosynthene som beveger publikum som én entitet, og med Joy Division-coveren ‘Love Will Tear Us Apart’ avslutter de det som er Øyas beste headliner-konsert.