Plutopop This content has been archived. It may no longer be relevant
8. april slapp Monica Heldal sin andreplate, The One in the Sun, og siden det ikke finnes noen andre som lager ny gammel musikk for tiden, tok vi en prat med henne før konserten hennes på Garage.
På det nye albumet er countryen fra Boy from the North erstattet med mer klassisk bluesrock. Hva skjedde?
– Den er jo litt tyngre, og mye lengre, og arrangementene er litt mer krevende for lytteren. Det kan sikkert bli litt mye for noen, men det bare ble sånn. Jeg er veldig glad i å lage mange forskjellige temaer og rote med forskjellige tuninger og bare spille gitar, og til slutt bare blir det en låt. Jeg følte jeg hadde dårlig tid da jeg skulle lage låtene til denne ‘vanskelige andreplaten’ som alle maser om. Det er slitsomt å høre det hele tiden. Så da var det gøy da jeg endelig klarte å roe ned, skyve vekk disse tankene, og bare spille gitar. Det er ikke så viktig for meg å få en topp 20-hit –
Men alle de store mediene har jo trilt femmere på terningene?
– Ja, jeg har vært veldig heldig med det –
Heldig er vel kanskje ikke riktig ord?
– Haha, ja, det er veldig fint da, at de liker det, for jeg var i tvil om folk kom til å skjønne det helt. Det er jo en mer krevende plate enn den første, på mange måter. Da de gjorde det, var jo det veldig fint.
Er det slik at dere har fire gitarer på scenen, hvis det er så mange tuninger som må sjongleres?
– Haha, ja, jeg måtte nok hatt fire hvis jeg ikke hadde hatt noen som kan hjelpe meg med å stemme, så nå har jeg to gitarer, og så blir det mye skifting. Det er jo litt kjedelig når det bare er meg og Øyvind som reiser rundt og gjør duoting – jeg må stemme mellom låtene, og jeg prøver å være rask, men man kan ikke være for rask, for da er det lettere å ryke en streng eller at det blir surt, så man må ta sge tid til å gjøre det skikkelig. Det kan ofte bli hakkete i performancen, så man mister jo litt flyten.
Det sikreste tegnet på at man er seriøs musiker, er når man har en roadie som stemmer gitaren.
– Haha ja, og det er jo tre gitarister som har forskjellige stemminger. Stakkars Petter, han får virkelig kjørt seg.
Heldal er livlig, men ydmyk, og tenker høyt istedenfor å overveie ordene. Det er ingen persona, ingen skapt karakter som fronter artisten Monica Heldal – bare et undrende vesen som prøver å plassere tankene sine ved å kaste dem ut i offentligheten og la responsen avgjøre hva de egentlig betyr.
Klassisk estetikk
Jeg så musikkvideoen til tittelsporet, og estetikken er like klassisk som bluesrocken dere lager. Det ser jo ut som en film fra 70-tallet. Hva ligger bak det valget?
– Nei, vet ikke jeg, alle mine referanser er fra 60- og 70-tallet, og i videoen materiale fra 50-tallet. Vi hadde en idé om å gjøre det, men har ikke tenkt så mye på at den er fra den tiden. Det er fordi jeg hører på den typen musikk. Vi er alle sammen veldig inspirert av den typen musikk. Jeg prøver å være flink til å sjekke ut ny musikk, men jeg ender opp med å oppdage nye band fra 70-tallet som ingen har hørt om. Det finnes jo et helt hav av glemte plater som aldri ble trukket fram i søkelyset.
Men på denne platen er det en del synther, og det er jo også nytt?
– Ja, det er litt progga tendenser der, fordi jeg har hørt så mye på gammel prog de siste årene. Spesielt Yes. Jeg ELSKER Yes. Jeg har nok blitt ganske inspirert av det, og at det er lov å gjøre det man vil rent musikalsk, så da ble det en del synth på denne platen også.
Trekker dere inn det estetiske i noe image?
– Nei, det er lite image her. Det eneste fra 70-tallet er gamle instrumenter og amper. Ikke at jeg har noen gamle gitarer, da.
Det er tydelig at Heldal ikke vil assosieres med nybølgetendensen til at livet hipsterfiltres og at alt skal se så jævla klassisk ut. Videoen til “The One in the Sun (Tinka)” er derfor next-level hipsterfilter – ekte gammel video.
Kanonisering
Du skal gjøre en samtale på litteraturhuset i slutten av mai, hvor du forteller historiene bak Boy from the North. Hvorfor ikke den nye platen, som er så fersk? Hvorfor snakke om den gamle platen 3 år senere?
– Jeg har jo egentlig bare sagt ja til å være med på dette. Men jeg synes det er gøy å snakke om den og å reflektere over hva låtene handlet om, så lenge etterpå. Jeg har konsentrert meg sånn om denne platen at det kan bli interessant å se på Boy from the North igjen og finne ut av hva låtene handler om.
Er det en kanonisering fordi du nå offisielt er en etablert artist, og at dere derfor går tilbake for å se på røttene?
– Oi, det har jeg ikke tenkt på, men det kan jo være noe der! Jeg tenker ikke på meg selv som en etablert artist.
Jeg har hørt at ditt forrige album, The Boy from the North, er en referanse til Nick Drake –
– Nick Drake er han som har høyest stjerne hos meg. Det er bare tre plater å ta av der, men jeg blir aldri lei av dem. Han var jo en litt deppa type, så den låten minnet meg litt om han fordi det handler om en fyr som sliter med en del ting.
Så hvem er da “The One in the Sun”?
– Det er en gitarist fra Oklahoma, Steve Gaines. Han var med i Lynyrd Skynyrd fram til flykræsjet, hvor han omkom. Han gav aldri ut noen soloplate, men han hadde et band før Skynyrd, som spilte inn noen låter i ’75. Et plateselskap gav ut låtene på en samleplate på 80-tallet, og den platen heter The One in the Sun.
Big in Singapore
Jeg så at Singapore ifølge Spotify er blant topp 5 byer i verden hvor folk hører mest på musikken din –
– SINGAPORE? Var det Singapore?
Hvordan i all verden har dét skjedd?
– Det er rart, altså. Jeg har en venninne som liker å følge med på disse tingene, Spotify-tall og land og sånt. Så jeg vet at det varierer en del. Men de gangene jeg har snakket med henne har jeg aldri hørt noe om Singapore. Kanskje en radiokanal har spilt en låt, man vet jo aldri.
Så dere har ikke rettet noe promotering mot det singaporske markedet?
– Neeei, heller lite. Det nærmeste vi har vært er en bluesfestival i India i 2013. Veldig rart å oppleve; med en gang vi kom inn på bluesfestivalen var det menn i skinnvester og bluescapser. De tar den helt ut. Stor kontrast mellom det helt indiske på utsiden, og blueskultur inne. Det hadde jo vært veldig gøy om vi ble invitert over til Singapore!
Nå når du har fanbase der, burde jo det være mulig å få til.
