Virtuell sanselighet og moralske vanskeligheter

This content has been archived. It may no longer be relevant

Parallelle virkeligheter

Jeg har aldri spilt noe særlig dataspill (med unntak av Ths Sims 2 som jeg var ganske hekta på i fjerde klasse på barneskolen), men jeg vet jo at dataspill er både elsket og sterkt mislikt. Dataspilling og eventuell avhengighet og påvirkning av spillene, er noe som har vært konsekvent og gjennomgående diskutert gjennom årene, og vil bli diskutert i mange år fremover også.

Hvordan blir de unge (og etter hvert unge voksne, voksne, godt voksne, også videre) egentlig påvirket av dataspillene de er hekta på? Hva skjer med psyken når man tilbringer store deler av døgnet i en parallell og virtuell verden? Jeg vet ikke. Men jeg ble overasket da jeg leste en artikkel i Morgenbladet tidligere i vår, som beskrev hvordan et nettsamfunn som Facebook er en slags videreføring av dataspill eller datasamfunn som for eksempel det beryktede WoW (World of Warcraft). Altså at friheten brukere av WoW har følt på, er blitt brukt til inspirasjon for mer allmenne nettsamfunn som Facebook vel er det beste eksempelet på. Askild Matre Aasarød, journalisten bak Morgenbladet-artikkelen lot meg lese om hvordan både Facebook og WoW er samfunn hvor man samhandler med andre mennesker med tilpassede og valgte karakterer eller identiteter. Tenk selv hvordan vi laster opp profilbilder, forsidebilder, redigerer sivilstatus, bosted, studiested, arbeidsplasser på Facebook-profilene våre. Er ikke det å skape seg selv på nytt, slik man ønsker å framstå? Akkurat det samme som brukerne på WoW gjorde da spillet var på sin høyde, bare i form av alver, troll og andre ukjente vesener. Og som helt sikker blir gjort i andre nettsamfunn og spill som jeg, en ganske dårlig internettbruker, ikke kjenner til.

Farlige muligheter

DNS (Den Nationale Scene) sin siste oppsetting, Underlandet, bærer i seg vår tids problematikk om den virtuelle-verden-i-motsetning-til-virkeligheten. Teaterstykket tar oss med en del år fram i tid, til en etterforskningssak eller en mulig rettsforfølgelse. En mann er anklaget for å ha drevet et hemmelig samfunn i Underlandet. Teaterstykket er en forbedret sience-ficton-aktig versjon av internett. Vi får aldri helt vite akkurat hvordan det fungerer, men det krever at hver person har sin egen brukerkonto med et eget ID-nummer (ikke helt ulikt IP-adresser kanskje?). Brukerkontoene kan altså bli, og blir overvåket, av de som styrer Underlandet, som vi aldri egentlig vet hvem er, eller hvem de eventuelt har fått sitt mandat til å styre av. Men et eget kontrollorgan har de som skal hindre at det skjer skjulte aktiviteter i underlandet.

Når teaterstykket begynner er det midt inne i et førhør. Den hovedmistenkte menes å, til tross for at underverden ikke tillater skjulte samfunn, ha bygget opp et skjult pedofilt fantasiunivers i underverden. Etterforskeren presiserer at hun i tillegg til å være forferdet, også er imponert. Sanningene i dette hemmelige samfunnet er noe av det mest virkelighetsnære hun noen sinne har opplevd. Og Underlandet er sanselig. I Underlandet kan man ikke bare se og høre, slik som på internett, i Underlandet kan man føle, lukte, kjenne, smake.

Jeg har ikke lyst til å skrive så veldig mye mer om akkurat hva som skjer i stykket, det er det for godt skrevet til å avsløre her. For i tillegg til at det er et interessant tema, synes jeg også at manus er utrolig godt skrevet. Scenen er et hvitt rom og jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg var heller langt inne i historien og i mitt eget hode og i mine egne følelser. For som tematikken tar opp, hva betyr det egentlig om man i en virtuell verden driver med forkastelige moralske handlinger i følge den fysiske verdens moral og etikk? Fører det til en villere moral i den fysiske verden, eller hindrer det at for eksempel pedofili blir begått. Altså dersom den sanselige opplevelsen i den virtuelle verdenen er så virkelig at den er vanskelig å skille fra en eventuell lik opplevelse i den fysiske verden. Da er det vel ikke noe poeng i å gjøre den ”ute” i verden. Eller videre, som også er et spørsmål stykket tar opp: er det egentlig riktig at man kan bli rettsforfulgt for en fantasi som ikke er utspilt noe annet sted enn i et slags dataspill?

Samfunnskritisk oppsetting

I vår egen tid både dreper og plager både voksne og barn andre karakterer i dataspill, selv fra de mest uskyldige typene som bilspill, hvor man kan kjøre ned både mennesker og ting uten andre konsekvenser enn “game over” og at de ved neste innlogging er gjenoppstått igjen. Det blir også stadig avslørt pedofile nettverk, hvor det riktig nok ikke er tvil om at menneskene bak må bli straffet. I dem er det vel gjerne snakk om deling av fotomateriale som inneholder ekte mennesker – ikke karakterer i et nettsamfunn som kan dø og gjenoppstå gang på gang på gang på gang på gang på gang – uten noen konsekvenser. I teaterstykket: helt til en etterforskning blir i gang satt og både den hovedmistenkte og kundene eller brukerne plutselig må stilles til ansvar. Og man som publikumer ikke kan unngå å tenke lenge over vår egen tids virtuelle verdens problematikk.

Jeg får ikke lyst til å være alt for aktiv på internett etter å ha sett dette stykket. Og jeg blir jo litt engstelig for framtiden, da det også kommer fram via noen små replikker at det kan virke som om verden nesten er tømt for trær! At trærne kun finnes i Underlandet. Her vil jeg egentlig avslutte teksten min. Men jeg føler jeg er nødt til å legge til at i tillegg til den viktige og vanskelige tematikken, er det også verdt å se stykket på grunn av scenografien. For selv om alt foregår i det samme, hvite rommet, kom det innimellom ned fra taket de vakreste blomsterdekorasjoner jeg noen gang har sett på teater. I kombinasjon med lysbruken er det vidunderlig å se på scenen, uten at det tar fokus fra handlingen og dialogen mellom skuespillerne.

Vil du høre lydopptak gjort under forestillingen? Lytt til Skumma kulturs siste podcast her:

Artikkelen i Morgenbladet kan leses på nett her. (kun abonnenter)