Anmeldelse: Where to Invade Next

This content has been archived. It may no longer be relevant

Det er ikke en hemmelighet at Moore er en mann som i tidligere filmer har hatt en tendens til å bøye fakta for å få fram et poeng, så et kritisk blikk anbefales. Til tross for dette er det lite ved akkurat denne filmen som bryter med mine egne forkunnskaper rundt temaene som blir tatt opp.

Når man går inn for å se en Michael Moore-film burde man ikke forvente vanlig journalistisk standard når det kommer til objektivitet, men i dette tilfellet vil jeg si at det virker som om regissøren har vært oppriktig i sin framstilling av innholdet. Med unntak av noen tilfeller av ledende spørsmål kan jeg ikke si at han fra et etisk ståsted går noe særlig over streken.

Gjentagende

Hver gang jeg fullfører en ny Michael Moore-film tenker jeg det samme: “Hva i all verden skal han gjøre nå?”. Hvordan kan han returnere til den samme venstrevridde og Amerika-kritiske tematikken uten å gjenta seg selv? Han er en regissør med egen stil og framgangsmåte, og selv om det kanskje er morsomt og engasjerende, så blir dessverre denne filmen litt for lik hans tidligere verk.

Et tydelig eksempel på dette kan man se i en scene hvor et italiensk ektepar snakker om det faktum at de har fødselspermisjon i flere måneder etter fødsel. Etter denne uttalelsen klippes det med en gang til en helt forbløffet Moore som ikke kan fatte hva for et utrolig fjernt og ukjent konsept dette er for en uvitende amerikaner som han selv.

Dette ender opp med å virke veldig lite troverdig.

Ikke bare fordi dette er et tema som har blitt snakket om i tidligere filmer fra dokumentarskaperen, men også fordi Moore gjennom “Where to Invade Next” aldri ser ut til å slutte å bli forbløffet. Hvert stykke informasjon om hvor fantastisk Europa er i forhold til Amerika blir som oftest etterfulgt med overdrevent forbløffet stillhet, eller spørsmålet “You’re kidding, right?”.

Svakt premiss

Filmens premiss er ikke det mest gjennomtenkte og virker noe mer påtvunget enn i tidligere Michael Moore-filmer. Mye av innholdet har blitt dekket av filmskaperen i tidligere produksjoner, og det hele føles nærmest som en samling med bortklippede scener fra Moores lange karriere.

Som en person som har sett de fleste filmene i regissørens repertoar, så må jeg si at den ikke bringer særlig mye nytt til bordet ved å finplukke de beste aspektene av forskjellige europeiske institusjoner.

Filmen hadde premiere 6. april. Underholdende for seg selv, men ikke det mest storartede av dokumentarfilmskapning.