Finnes det håp for Europas siste diktatur?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Hviterussland har de siste 21 årene blitt styrt med jernhånd av president Aleksandr Lukasjenko. I fjorårets valg vant han med 83 % av stemmene, og Lukasjenko er nå i sin femte periode som landets leder. Dette til tross for at han beskyldes for systematisk undertrykkelse av all opposisjon, samt alvorlige menneskerettighetsbrudd. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kalte det hviterussiske valget udemokratisk, og påpekte at det ikke var i tråd med internasjonale krav. Observatør Ola Elvestuen kalte valget et velregissert bedrag.

Alvorlige brudd på menneskerettighetene

Hviterussland er det siste landet i Europa som fortsatt utøver dødsstraff, og 300 mennesker har blitt henrettet siden Lukasjenko kom til makten. Henrettelsene skjer ved et skudd i bakhodet. Mangelen på organisasjons-, forsamlings- og ytringsfrihet gjør Hviterussland til en mørk flekk på europakartet. Opposisjonen risikerer å bli fengslet og torturert, og KGB og landets sikkerhetspoliti slår hardt ned på uavhengig politisk aktivitet. Til og med fredelige demonstrasjoner er ulovlige. Pressefriheten er ikke-eksisterende, og menneskerettighetsaktivister og journalister lever farlig under Lukasjenkos styre.

I lys av den dårlige økonomiske situasjonen landet befinner seg i, ble det i fjor innført en omstridt lov som sier at man må betale bøter til staten hvis man er arbeidsledig, ellers risikerer man straff i form av samfunnstjeneste. De arbeidslediges samfunnstjeneste innebærer å rydde byenes gater, og Minsk har status som verdens reneste hovedstad. Samtidig blir innbyggere som deltar på ulovlige kulturarrangementer utpresset og truet av KGB med at de og deres familier vil bli fratatt jobben eller utdanningen sin.

Studenter har også blitt kastet ut av universitetet for å delta i internasjonale politiske organisasjoner.

Likevel er det lite fokus på situasjonen i Hviterussland.

Beveger landet seg i riktig retning?

Det spekuleres i om 61 år gamle Lukasjenko allerede har begynt med opplæring av den elleve år gamle sønnen Nikolai, som det forventes at Lukasjenko ønsker at skal bli hans arvtaker. Sønnen har vært med på flere diplomatiske oppdrag, og har allerede møtt flere viktige statsledere. Hvis dette er tilfelle så ser det ikke ut til at Lukasjenko og Hviterussland har planer om å styre landet i en mer demokratisk retning.

EU og USA har tidligere innført sanksjoner mot Hviterussland, og EU-landenes ambassadører ble trukket ut av landet. I år ble sanksjonene opphevet, på bakgrunn av det EU mener er en positiv trend i landet. Lukasjenko og Hviterussland spilte en rolle som megler mellom Russland og Ukraina ved annekteringen av Krim, og dette kombinert med mangelen på protester ved årets valg, i tillegg til løslatelsen av opposisjonsledere, har skapt et bedre forhold mellom Hviterussland og EU. EU begrunner opphevelsen av sanksjonene med at de fører en strategi der det å samhandle med slike stater er en bedre løsning enn isolasjon.

Sanksjoner eller samhandling for å legge press på Lukasjenko?

EU ser ut til å ville legge press på Hviterussland og Lukasjenko for å bedre situasjonen i landet, men de har en lang vei å gå. Søkelyset må for alvor rettes mot det europeiske diktaturet slik at verden får opp øynene for den systematiske undertrykkelsen av folket i landet. Hvis innbyggerne skal ha et håp om et samfunn med ytringsfrihet og frihet fra frykten for KGB og styresmaktene, må EU klare å tvinge Lukasjenko til å løsne grepet om befolkningen. Om det er sanksjoner eller samhandling som er løsningen gjenstår å se. Det som er sikkert er at EU har en utfordrende jobb foran seg når de nå velger å samhandle med landet noen kaller “Europas Nord-Korea”.

Hør vårt intervju med Elin Engerbakk, internasjonal leder i Unge Venstre, om situasjonen i Hviterussland: