Riv ned, bygg opp

This content has been archived. It may no longer be relevant

Etter et par hektiske år som Norges uoffisielt beste liveband, var det på tide at Honningbarna endelig fikk den anerkjennelsen de fortjente, med seier i kategorien Årets Live på P3 Gull. Vi møter guttene backstage før de skal blåse tak og samtlige etasjer av Kvarteret.

På scenen er de honningsøte-guttene fra det glade Sørland som fem tønner krutt i midten av et brennende bål. Uansett om en liker punk eller ei, er det umulig å ikke la seg rive med av deres ekstraordinære energi og tilstedeværelse.

Backstage brenner det foreløpig ikke noe særlig – det kan virke som om guttene virkelig må kjøre seg opp mentalt før konserten.

Veldig hyggelig at dere spiller konserter igjen! Dere har vært i eksil, drevet med yoga, meditasjon –er det vanskelig å finne sin indre chi?

– Klart det er vanskelig, men det var det vi følte vi hadde behov for etter at vi ble kåret til Norges beste liveband –trekke seg tilbake fra the ever-seeing eye; media, skrevet låter og funnet chien vår, sier vokalist Edvard Valberg.

Men det er ikke så altfor lenge siden dere var på P3 Gull?

– Vi er veldig effektive!

Dere ble kåret til Årets Live, hvordan var det?

– Fortjent, svarer bassist Lars Emmelthun kontant.

– Klart! Det er et smykke som er digg å ha, jævlig kult å få anerkjennelse for det en holder på med. Alle disse artistene som ikke bryr seg om hva folk synes, det tror vi ikke noe på. Klart man bryr seg om å få den klappen på skulderen og det smykket som en slik pris er. Og vi hadde lyst til å vinne dette her, oppsummerer Edvard.

Snakker vi konkurranseinstinkt?

– Ja, absolutt, kommer det fra trommeslager Nils Jørgen Nilsen.

Under P3Gull var det publikum som kåret vinneren av Årets Liveartist ved å stemme på den de mente fortjente prisen. Det var ingen tvil om at denne var en av de gjeveste prisene, og det var flere utrolig dyktige musikere som var nominert i samme kategori.

– Noe av det som er gøy med å vinne noe som dette er at vi konkurrerte mot Susanne Sundfør, som så klart har en større fanbase enn det vi har. Da er det kult at vi har folka på vår side som gjerne stemmer flere ganger. Vi har en gruppechat med kjernefansen, og da vi fikk prisen var det nok det som gjorde mest inntrykk: å kjenne telefonen vibrere fra det sekundet det ble offentliggjort, til lang tid etterpå. Og når man etterhvert fikk kikka på telefonen var det kult at så mange skrev at «vi vant». De kjempet for at vi alle skulle vinne dette, sier Edvard.

Dere er blitt stemt frem av folket, det må være den mest demokratiske måten å avgjøre en sånn kåring på. Dere er jo selverklærte anarkister?

Det som fascinerer og appellerer ved anarkisme er å rive noe ned for å bygge noe opp igjen

– Nei, ikke i den forstand. Vi er ikke så glad i å sette oss i en bås, sier gitarist Christoffer Trædal.

– Men det som fascinerer og appellerer ved anarkisme, er å rive noe ned for å bygge noe opp igjen, istedenfor å “fikse” det. Den prosessen, å ødelegge noe for å bygge noe nytt, er fascinerende. Det er estetikken og uttrykket som ligger i det som inspirerer oss, og er en del av liveshowet. Hvis vi er anarkister havner vi på lag med jævlig mange folk som vi ikke vil være på lag med, reflekterer vokalisten.

Guttene vi møter backstage slår oss heller ikke som noen ihuga anarkister, men det er noe med den intense punksjangeren som fremprovoserer et slikt spørsmål.

Hører dere på annen musikk enn bare punk?

Vi synes det er provoserende med de rockebandene som klager over hvor jævlig det er å være et rockeband i 2016.

– Haha! Vi hører masse på electronica, hiphop, rock og pop for den saks skyld. Vi synes det er provoserende med de rockebandene som klager over hvor jævlig det er å være et rockeband i 2016, fordi ungdommen bare hører på datamusikk, sier vokalisten engasjert. Det er en holdning som er så provoserende. De gjør seg til ofre helt ut av det blå, det er jo det som er gøy med rocken og vår musikk i 2016; de utfordringene som står overfor en. De folkene som tenker sånn, gjør rocken til en nisjegreie – noe smalt som holder på å dø ut. Vi er kjempeopptatt av å følge med på et bredere spekter, å høre på andre sjangre så vi kan ta inn elementer i vår musikk, og dermed prøve å finne en strategi for hvordan rocken kan føles vital og aktuell i tiden vi lever i, utdyper vokalisten videre.

Under årets P3Gull, troppet samtlige honning-medlemmer opp på direktesendt TV med matchende hårfarge. Det var ikke riktig godt å vite om hårfargingen var et forsøk på å endre image og gå for en litt mykere Justin Bieber-look, eller om det faktisk lå en symbolsk betydning bak det blodharry håret. Vi får endel ukoordinerte forklaringene når vi spør om hvorfor; “HAHA”, “Så du hvor kult det var?”, “Hvorfor ikke?” og “Vi så ut som en million dollar”.

Alle andre skal kle seg så jævlig opp og se så forbanna bra ut på disse tv-sendingene, og vi synes det er så flaut.

– Vi har spilt sammenhengende konserter siden vi begynte, sant, og dette er litt som å komme i puberteten med Honningbarna. Nå som vi bare skulle skrive låter uten å få lov til å spille, fant vi ut at vi faktisk hadde tid til å bleke håret, oppsummerer vokalisten.

En slags barndomsdrøm å farge håret blondt altså?

– Nettopp, så da gjorde alle det. Også timet vi det bra uten å tenke noe særlig på det.

Vi kjøper ikke denne historien litt engang.

– Hæ? Jo men seriøst, hånda på hjertet ass, mor og far i døden!

– Fortell historien dere da, utfordrer Nils.

Dere kommer på P3Gull, er nominert til årets live, dere syntes det var en ekstremt fortjent pris, og dere har farget håret gull. Tilfeldig?

– Ja, kan skjønne at dere tenker det, ler guttene nesten samstemt.

– Det er litt gøy å se sånn ut på TV, avleder Nils oss.

– Ja, det er jo en annen ting som er fint med det. Alle andre skal kle seg så jævlig opp og se så forbanna bra ut på disse tv-sendingene, og vi synes det er så flaut. Så da er det fett å se ekstra trashy ut.

Vet ikke om vi kjøper det. Men uansett, hvordan var prosessen med å finne ny gitarist?

Sommeren 2015 annonserte daværende gitarist Fredrik Justnes at han ikke skulle fortsette i bandet. Letingen etter en ny Honning-gitarist har vært lang, og den er stadig ikke helt ferdig. På konserten i Bergen har bandet med seg en foreløpig uavklart ny gitarist, østlendingen Simen Følstad Nilsen.

– Nå er ilddåpen, på en måte, sier Edvard og legger til “No pressure altså”.

Det er blitt varmere backstage, og vi begynner å merke gnistene som snart skal sette fyr på Teglverket. Stemningen er der for å begynne å stille de hete spørsmålene – kaste litt bensin på bålet og se om noe blusser opp.

Hva er det kleineste sjekketrikset dere har dratt i kraft av å være musikere?

– Ææ, vi er ganske dårlig på den greia. Vi spiller konsert, og så stikker vi og ser film sammen i sengen, sier Christoffer og gjengen ler.

Er det sant?

– Ja, men det litt bevisst da. Vi har liksom ikke lyst til å være den jævla rockeklisjeen, gå ut og sniffe kokain fra dassen på Garage, sloss med noen folk, ta med oss damer på hotellet. Både fordi vi ikke lyst til det, men også fordi fytti helvete; jeg vet i alle fall med meg selv at det hadde gått kjempedårlig med tanke på konserter. Det går ikke å drikke seg snydens og så kunne spille konsert neste dag med god samvittighet, erkjenner Edvard.

– Men hvis jeg skulle sjekket opp noen, fortsetter vokalisten, hadde jeg gått bort til henne og bare sagt inn i øret på berta «Baby».

Du har aldri prøvd det så du vet ikke om det funker?

– Har ikke peiling, men jeg går ut i fra at damer digger det.

Men kom an, det finnes jo så mye å ta av; «Kom og smak på honningen min»?

– Wææ, det er så sexual harassment liksom, utbryter Lars mens bandet ler.

– Jeg hadde forventet et slag i trynet av å bruke den der, følger Edvard opp.

– Okei, okei: Har du sett hvor raskt jeg kan spille med disse fingrene?, prøver trommisen Nils seg.

– Han er kjappest på alt mulig, parerer Christoffer.

Haha. Leo Ajkic står på første rad under konserten deres i kveld – hva sier dere til ham?

Bergensrapperen Leo angrep bandet indirekte under P3Gull da han sa følgende etter at Honningbarna hadde vunnet årets live: “Vi putter drittmusikk på hjernene til folk, og så blir det hits”. Guttene bare ler det bort og sier det hele var staget.

– På briefingen samme dag sa NRK at «Leo kommer til å være kontroversiell i dag», ler Honningbarna.

– Det er jo det som må være vanskelig for Leo. Han har blitt fanget av sitt eget spill for han ble ansatt for å være thug, men så har NRK satt en veldig tydelig grense for hva han kan gjøre og ikke kan gjøre. Og det er jo lame, basically, å ikke kunne gjøre hva du vil, men å spille rollen som seg selv, reflekterer Nils.

Før vi går: Jeg har hørt at du ble syk i fjor, Nils… 

– Åja, du tenker på kobrabittet?

Ja, du ble angivelig bitt i fjeset av en kobra på turné i fjor sommer. Så viste det seg at du egentlig bare var syk, men dere fortalte Fædrelandsvennen–

– Fædrelandsvennen? Du mener hele medie-Norge?

– at du ble bitt av kobra istedenfor. Hvorfor avklarte dere aldri hva som egentlig skjedde?

Stakkars kobraen. Det var en shitstorm av dyrevernaktivister som klikket.

Guttene forklarer at de ble forbannet da FVN ringte fordi et sykehusopphold er noe personlig som media ikke trenger å blande seg opp i. Sannheten var at Nils hadde fått et migreneanfall, men for å kødde litt med FVN, fant de opp en historie som var syk, men troverdig nok til å skape litt kaos der hjemme.

– Jeg hadde et forslag som involverte et sverd, en bjørn og noe lyn, men det ble for drøyt, ler Nils og fortsetter, vi var på flyplassen da media spurte om bilder, så vi spurte helsepersonellet om vi kunne få bandasje.

– Vi tenkte vi måtte gjøre det så teatralsk som mulig, la en bomullslapp over øyet og surret bandasje rundt hele hodet mens vi satt i gaten, og da tok det helt av, NRK og VG ringte, ler Edvard.

– Vi hadde aldri vært på VG-nett før kobrabittet, sier Lars fornøyd.

– Folk ble jo dritsure. Stakkars kobraen. Det var en shitstorm av dyrevernaktivister som klikket. Det ble ganske morsomt siden vi ikke hadde gjort noe, mimrer Christoffer.

Dette er tydeligvis en historie som vekker mange gode minner for vennegjengen. Å beskrive Honning-guttene som en skruppelløs gjeng, er på ingen måte å ta for hardt i. Etter en samtale med mye latter og rå preik, gleder vi oss til å se Honningbarna fortsette å demonstrere hvorfor de er Norges beste live-artist, og vi vet de vil innfri.

Helt til slutt – har dere noen ord til Bergen før konserten?

– Alle Honningbarna-konserter er bedre enn alle andre Honningbarna-konserter.

Det brenner av paradokset vi får levert som lunten på kveldens fyrverkeri.