Studenttorsdag This content has been archived. It may no longer be relevant
Da jeg var barn, skulle jeg så absolutt bli voksen. Nå som jeg er blitt litt eldre, skal jeg så absolutt aldri bli det. Det er rart med det, jeg føler meg som en unge når jeg blir kalt jente, og som en middelaldrende tante når jeg blir kalt kvinne. Kanskje det er sånn at det finnes en tid for å være barn, og en tid for å være voksen, men akkurat nå er jeg tidløs.
Den gang da
Det var en gang man på død og liv bare skulle vokse opp. Det var den gangen man veide to alternativer opp mot hverandre, og endte opp med det alternativet som virket mest «voksent». På krampe-aktig vis imiterte man de som drakk kaffe og så på Dagsrevyen, mens man la LEGO og tegneserier på hylla. Som en fisk på land, forsøkte man å gli lydløst inn i et ukjent og forlokkende miljø der voksne mennesker tok viktige avgjørelser med myndige stemmer og bestemte blikk. Sånn der, sånn skulle man bli.
Fiskene som forsøkte seg på land
Det var mange av oss barna som skulle bli voksne, og det skulle skje fort. Det å etterligne det man trodde var voksne handlinger og ta avstand fra barnslige handlinger, var selve oppskriften på det å vokse opp. I en tidlig alder lærte man for eksempel at offentlig familiesamvær var kleint og foreldre som dullet med deg var teit. Det ville kreve rimelig gode unnskyldninger for at en forelder skulle få lov til å stryke en gjennom håret, på kinnet eller klemme deg foran jevnaldrende venner. Utenfor hjemmets fire vegger, kunne også tiltale bli en grufullt pinlig affære. Man ville jo ikke være hun som sto og gaulet «mamma» inne på Rema 1000, eller han som ropte «pappa, pappa» på Kiwi, så da forsøkte man seg på navnet deres istedenfor. Tiltale som «Mette, kan jeg få en iste?», fikk mamma som regel kvalt i fødselen med en usannsynlig overhaling av verbale slag av typen; «Jeg heter MAMMA!» En slik irettesettelse på et offentlig sted kunne jekke ned selv det mest voksne barn, og mamma og pappa er for alltid blitt hetende «Hun/Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt».
Voksenbrus
Det var heller ikke en uvanlig oppfatning at man ikke var blitt skikkelig voksen før man som mindreåring drakk på husfest. Å tilegne seg alkoholen var gjerne tidkrevende og risikofylt, og sluttresultatet var ofte at man satt tomhendt og skamfull på fest med jevnlige tilrop fra mer voksne barn; «er du ti år eller?». Derimot så kunne lykken inntreffe og noen eldre ungdommer kjøpte øl til en, eller kanskje fant man et par nedstøvete ølflasker i kjelleren til mamma og pappa. Flaskene ble i god Erik og Kriss-stil puttet i sokker slik at de ikke skulle klirre da man løp avgårde til tidenes voksenfest for voksenbarn med voksenbrus i hånd. «Fjortissfest» kaller man det visst i dag.
Omveltningen inntreffer
Plutselig en dag så skjedde det noe, og man kom over dette stadiet der man higet sånn etter å bli voksen. Ikke var man nådd målet og blitt voksen, men
det å prøve så hardt for å bli det, var nå ansett som barnslig. Idet man sluttet å prøve så veldig, vokste man opp litt etter litt, og uten å tenke over det, var normalen blitt at man sto
opp tidligere om morgningen for å drikke kaffe
og lese Aftenposten. Plutselig var kunnskap genuint interessant og familiemiddager kjærkomne. Nye ting ble forventet av oss ettersom vi ikke lenger utelukkende konsentrerte oss om å motsette oss klemmer i offentligheten. Vi skulle plutselig bli voksne på ordentlig, og med det måtte man også innta en posisjon der ansvar og ærlighet hersket.
Voksenverdenens sanne ansikt?
Som nyutflyttet hjemmefra og nyoppstartet student, er hverdagen en annen enn den gang da jeg var en unge som ville bli stor. På den harde måten har jeg måttet finne ut at «voksen» ikke er det å rappe øl fra kjelleren, se på Dagsrevyen eller å føle seg uavhengig fra mamma og pappa. Det å være voksen er det å måtte sitte i telefonkøen til Netcom fordi det er noe galt med mobilabonnementet man har begynt å betale selv, eller det å måtte vaske klærne sine fordi man etter noen dager skjønner at om man har vrengt den samme trusen ut-inn tre ganger, har man faktisk vrengt den tre ganger for mye. Det å være voksen handler om økonomisk ansvarlighet for du må velge mellom rømme eller ost i tacoen, og det handler om å savne mor og fars klemmer i offentligheten, for siste gang man fikk en ordentlig klem var av han der altfor fulle typen i pølsekø på 7/11 i Nygårdsgaten klokken tre natt til søndag.
En brutalt ærlig voksenverdenen
Det finnes ikke lenger sukker på toppen av tilbakemeldinger fra seminarledere og forelesere, sjefen krever høyere arbeidsinnsats og foreldre ringer og maser om at man må lese mer pensum. Kritikk er konstruktivt, og ærlighet varer lengst, sies det. Det var kanskje ærligheten som avsluttet siste kapittel i barndommen min da min far for litt siden sa til meg, «sånn objektivt sett så er du jo ikke verdens peneste jente», og han hadde jo dønn rett. I ettertid innser jeg at jeg egentlig ikke har kunnet stole på mine foreldre før inntil de begynte å være såpass ærlige at de sluttet å be om «snille barn» til jul, og nå heller ber om «kjøkkenkniver fra Hellström».
Tidløs
Det fantes en tid da jeg var barn, og bare ville være voksen. Nå må jeg snart bli voksen, og skjønner ikke hva som gikk av meg da jeg var barn. Det er en kjentsak at virkeligheten ikke alltid står til forventningene, og ettersom en hel generasjon med unger har misforstått hva det å bli voksen egentlig er, synes jeg det er rett og rimelig at vi utsetter hele prosessen litt. Skrik “mamma” så høyt du kan på Kiwi og vær stolt av det. Nå skal vi være tidløse en stund, så ikke kom her og kall meg kvinne riktig ennå.
