Vi må snakke om Xavier Dolan

This content has been archived. It may no longer be relevant

Den fransk-kanadiske regissøren har, med sine unge 26 år, allerede rukket å gi ut hele fem langfilmer, alle godt mottatt av filmkritikere verden over. I 2016 kommer den sjette filmen i rekken, It’s only the end of the world, der blant annet Gaspard Ulliel og Léa Seydoux vil være å se på skjermen. Det er også blitt bekreftet at Kit Harrington fra Game of Thrones skal spille hovedrollen i hans første engelskspråklige film, The death and life of John F. Donovan (TBA).

“The bad boy of Quebec cinema”

Da den semi-biografiske debutfilmen I Killed My Mother (J’ai tué ma mère) kom ut i 2009, var Dolan knapt fylt 20 år. Etter premierevisningen i Cannes ble den mottatt med åtte minutters stående applaus, noe den absolutt gjorde seg fortjent til. Raskt ble han stemplet som en enfant terrible i filmmiljøet, og ble kalt “the bad boy of Quebec cinema” av pressen. I tillegg til å regissere og skrive manuset selv, spilte han også hovedrollen sammen med motspiller Anne Dorval. Med sin unike stil er han et friskt pust i en dagens verden der mye av filmer som blir produsert er preget av masseproduksjon og mangel på litt hjerte.

Verk med tydelig signatur

Dolan lager filmer av typen man kan se og umiddelbart identifisere at det er han som har laget den. Det finnes en slags tydelig audiovisuell signatur i verkene hans. De samme skuespillerene går gjerne igjen i de forskjellige filmene, som eksempelvis Suzanne Clement, Anne Dorval og Niels Schneider. Symmetrien i bildene, det stillestående kameraet, den utradisjonelle bruken av surrealisme og ektefølte dialoger mellom karakterer som inkluderer smart bruk av ukomfortabel klein stillhet mellom replikker, er blant tingene jeg husker best fra filmene. Og det funker helt forbausende bra.

Kunsten å gjøre tabu vakkert

Det regissøren kanskje er best på, er å fortelle historier om tabubelagte temaer på en sofistikert og vakker måte, og da kanskje spesielt om seksualitet. I Laurence Anyways fra 2012 møter vi for eksempel en transseksuell kvinne og følger det vanskelige forholdet mellom henne og elskeren gjennom et tiår. I I killed my mother strever den homofile hovedkarakteren med å få moren sin til å forstå han. Alle filmene presenterer også karakterer som er i en eller annen form for uro, og de er skjøre og sårbare. Han klarer å behandle alle disse tingene med respekt og gir oss som publikum tålmodighet til å holde ut med karakteren(e) uansett hva de gjør. Et godt eksempel på dette er i filmen Mommy fra 2014.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=Q9LVLCYvqSI&w=640&h=360]

 

Mommy handler om en enslig mor (Anne Dorval) som sliter med å oppdra og bo med hennes femten år gamle sønn (Antoine Oliver Pilon) med sterk og turbulent ADHD. De finner etter hvert støtte og vennskap i naboen som bor rett over gaten, Kyla (Suzanne Clément). Filmet i 1:1 gir den et helt særegent, nesten klaustrofobisk uttrykk som samtidig virker veldig intimt. Og det på en god måte.

Det jeg egentlig vil frem til er: om du ikke har sjekket ut Xavier Dolan enda, burde du absolutt gjøre det nå. Se filmene. Takk meg senere.

Siste podcaster

  • Ripley. Ronja Røverdatter og tøys
    Linnea, Mikael og Selma har Ripleymani, og snakker om tidligere filmatiseringer, før den nyeste Netflix-serien diskuteres. I tillegg får vi høre om den nye Ronja Røverdatter serien som også er på netflix. Er den bedre enn de gode gamle? Til slutt avslutter vi med en voksen kiss - marry - kill. Hvilken Ripley skuespiller er Linnea svakest for? Lytt, hør og nyt.

Anbefalte artikler