Americanah

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg har den siste tiden prøvd å ta tak i mange unge, kvinnelige og særlig nye forfattere, kanskje på leting etter en tendens eller noe som kjennetegner samfunnet vi lever i. Det å ta utgangspunkt i hovedkaraktererens psykiske vansker og lidelser er noe som går igjen, enten det er selvbiografisk eller ikke. Den store graden av ærlighet, og den åpenhjertige, og i noen tilfeller humoristiske måten å beskrive mentale og sosiale utfordringer på, er et viktig tilskudd til all den litteraturen som i hovedsak tar for seg kjærlighetens store utfordringer.

Det at såpass mange unge jenter kastet seg over Linnea Myhres Evig Søndag (blant annet om spiseforstyrrelser) og det at såpass mange blogger om psykiske lidelser, kan ses på som et rop om mer litteratur som gjenspeiler dagens utfordringer. Jeg sier ikke at det ikke innebærer håpløse forelskelser, men mange sliter med så mye mer enn dette også. Ensomhet, angst og depresjoner er nærmest “vanlig”, og at dette kommer til uttrykk i litteraturen er veldig viktig. Slike bøker er med på å ufarliggjøre og akseptere en del problemer som tidligere har vært bortgjemt. Denne åpenheten er på ingen måte noe revolusjonerende i dagens litteratur, men at den kan være til hjelp for dagens unge, og at etterspørselen er stor, er det ingen tvil om.

Americanah

Men det er andre utfordringer i dagens samfunn også, som mange kanskje ikke tenker særlig mye over. Kanskje tror mange at det heller ikke lenger eksisterer? Jeg snakker om rasisme og fordommer basert på hudfarge og nasjonalitet. Dette er fortsatt et stort problem i USA, og romanen Americanah (skrevet av Chimamanda Ngozi Adichie) beskriver nettopp dette.

Hovedkarakter i Americanah, Ifemelu, er en ung student når hun forlater hjembyen sin i Nigeria. Et militærregime har nærmest gjort det umulig å studere på universitetene ettersom de stenger med jevne mellomrom. På grunn av streiker og proffessorenes dårlige arbeidsforhold, er det nesten ingen som får fullført studier på normert tid. I håp om en bedre tilværelse reiser Ifemelu til USA. Som så mange andre forlater hun da kjæreste og foreldre i hjemlandet til fordel for den amerikanske drømmen. Men hun møter flere fordommer enn forventet.

Raseforskjeller og rasisme

“Rasisme fins i Amerika, men alle rasistene er borte. Rasistene hører fortiden til. Rasistene er de onde, hvite mennene med stramme lepper i filmene om borgerrettighetstiden. Greia er: Rasismen manifesterer seg annerledes, men språket er det samme.”  (Americanah, s. 365).

– Jeg tror at språket som mange fortsatt knytter til rasisme og hudfarge er gammeldags. Jeg har blitt spurt i intervjuer “Har du vært utsatt for rasisme? Har noen kalt deg neger?”. Da må jeg bare le, fordi det er nesten ingen som sier sånne ting lenger. Det er noen få som gjør det, men det er ikke slik rasisme manifesterer seg lenger, forklarer Adichie i et intervju med NRK.

Boken reflekterer over og nyanserer begrepet rasisme. Selv flyttet forfatteren til Philadelphia som 19-åring for å studere, og mange av hendelsene virker svært troverdige.

Humoristiske blogginnlegg

Boken er spekket med humoristiske og sarkastiske kommentarer og observasjoner. Ifemelu, som etter mange tøffe tak finner seg til rette i sitt nye hjemland, starer en egen blogg. Under navnet diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner skriver hun om fordommer og om hvordan man som svart i USA fortsatt blir utsatt for understrykkelse. Men hun kritiserer også på en komisk måte de som er alt for, alt for “politisk korrekte”:

“Ikke si “Jeg er fargeblind”, for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen…”

Veksling i tid og sted

Som så mange andre bøker inneholder også denne en kjærlighetshistorie. Ifemelus ungdomskjæreste, Obinze får problemer med å komme etter til USA, og dette preger mye av livene deres. Han ender opp i England, og leseren blir med inn i et tøft arbeidsmarkedet der det å være illegal innvandrer byr på mange utfordringer.

Det hele resulterer i at handlinger forflytter seg mellom Nsukka (Nigeria), Lagos (byen Ifemelu senere returnerer til), London og USA. Adichie setter de ulike kulturene opp mot hverandre, og beskriver med et godt språk hvordan det er å komme som innvandrer til en ny, stor by.

Ifemelus blogginnlegg fungerer som små humoristiske godbiter i den store romanen. Hun skriver for eksempel om “Akademikernes forståelse av hvite privilegier” og legger ingenting i mellom: “Ja, det suger å være fattig og hvit, men prøv fattig og svart”. Her kommer et lite utdrag:

Ikke start svaret ditt med: “En av mine beste venner er svart”, for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med “beste”, mener jeg, ikke det med “venn”.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste og gir den terningkast 5! Eller som anmelderen i The New York Times skrev: “Americanah” is witheringly trenchant and hugely empathetic, both worldly and geographically precise, a novel that holds the discomfiting realities of our times fearlessly before us. It never feels false.