Cameron eller Miliband?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Etter at de siste dagene for det meste har handlet om den nyfødte prinsessen Charlotte Elizabeth Diana, har britene nå igjen rettet blikket mot torsdagens parlamentsvalg. Helt siden sittende statsminister David Cameron besøkte dronning Elizabeth i slutten av mars og ba henne oppløse dagens parlament, en tradisjon som markerer starten på valgkampen i Storbritannia, har landet vært i en slags dvale.

Departementene jobber som vanlig og Cameron er fortsatt statsminister, men både Cameron og resten av de britiske politikerne har den siste måneden viet nesten utelukkende all sin tid til å drive en intens valgkamp.

Dvalen kommer derimot ikke nødvendigvis til å få noen umiddelbar slutt etter valget. Før parlamentsvalget er den politiske situasjonen i Storbritannia nemlig svært usikker, forteller Espen Aas, NRKs Storbritannia-korrespondent, i et intervju med Utenriksmagasinet Mir.

– Alle meningsmålinger helt siden forrige valg tyder på at det blir et såkalt “hung parliament”, hvilket betyr at ingen av partiene får flertall, så da står valget mellom enten å styre i mindretall, noe som det er veldig liten tradisjon for å gjøre i dette landet, eller en ny samarbeidsregjering eller en ny koalisjonsregjering. Problemet er nå at partiene er enda mindre enn for fem år siden sånn at de kanskje må ha med seg flere enn ett parti for å få til en koalisjon, og da er det mange mulige hindringer som ligger i veien, mener Aas.

Et politisk landskap i endring

Tradisjonelt har De konservative og Labour vært de to klart største partiene. Det vil de fortsatt være etter torsdagens valg, men nå har de bare med seg omtrent en tredel av folket hver. Det betyr at omtrent en tredel stemmer på andre partier enn de to store. Aas mener det er en tydelig bekreftelse på at det politiske landskapet i Storbritannia er i endring.

– Det begynte å endre seg allerede for fem år siden, i den forstand at vi da så de første tegnene på at det gamle to-partisystemet er dødt. Nå er det vel i og for seg bekreftelsen på det. Ingen av de to store har mer enn omtrent en tredel av folket med seg. En tredel av folket har fordelt seg på småpartiene, som de fleste av dem har vokst seg mye større enn sist og dette kan også på sikt komme til å påvirke det engelske valgsystemet, forteller han.

Hør Espen Aas snakke om det forestående valget:

Det engelske valgsystemet består av 650 enmannskretser, hvor kun den representanten som får flest stemmer får sitte i Parlamentet. Det betyr at en masse stemmer som blir gitt strengt tatt ikke gir noen innflytelse etter valget. For noen år siden fikk britene muligheten til å endre dette valgsystemet. Da stemte et overveldende flertall for å beholde valgordningen som den er, men valget hadde lav oppslutning. Ikke alle så konsekvensene av det, tror Aas.

– For å komme med noen eksempler så har vi et parti som De grønne her i Storbritannia som har en oppslutning på 5 prosent på landsbasis. Målt i seter snakker vi da kanskje opp mot 30 meter i Parlamentet, men de ender sannsynligvis opp med ett sete, som tilsvarer 0,15 prosent oppslutning i Parlamentet. Det synes mange er urettferdig. Går vi til den andre enden av skalaen, ute på ytterste høyre, finner vi Storbritannias uavhengighetsparti, UKIP. De har i øyeblikket 12-14 prosent oppslutning blant folket, men ender kanskje opp med å få bare tre representanter. Det gjør at folk blir sinte, men disse små partiene har mye av støtten sin spredd utover i hele landet og ikke i enkeltkretser som De konservative og Labour, forklarer Aas.

Skottene kan avgjøre

I slutten av september i fjor fikk skottene muligheten til å avgjøre hvorvidt de skulle bryte ut av unionen eller om de skulle forbli en del av Storbritannia. Litt i overkant av to millioner skotter stemte for å bli i unionen, og dermed ble det ingen løsrivelse i denne omgang. Det betyr at de skotske nasjonalistene fortsatt spiller en rolle i britisk politikk. Ved årets valg kan de komme til å spille en viktigere rolle enn noen gang før, mener NRKs korrespondent.

– En måling forrige uke viste at de skotske nasjonalistene kan ta alle setene i nord, noe som vil gjøre at de mer enn åttedobler oppslutningen sin og antall seter i Westminster. Det vil gjøre dem til det tredje største partiet og de kan da faktisk skifte statsminister dersom de vil det og sørge for at det er Labour som får regjeringsmakt med støtte fra nasjonalistene, men foreløpig har ikke Labour vært så veldig villige til å avklare noe samarbeid med de.

Frem mot valget har spørsmålet om hvem som har den beste økonomiske løsningen for Storbritannia vært et viktig tema, slik det har for vane å være. Det samme gjelder spørsmålet om hva slags helsevesen britene skal ha fremover. Den siste uken har samtalene i stor grad dreid seg inn på de skotske nasjonalistene.

– De er i ferd med å utradere Labour i Skottland. Skottland har jo vært et av de sikreste områdene for Labour. Nå mister de kanskje alle setene sine der i et ekstremtilfelle. Labour har derfor hatt behov for å distansere seg fra skottene og si at “Nei, vi skal ikke i noen koalisjon med dem”, men de har ikke utelukket noe samarbeid for så vidt. Høyresiden har kjørt på og sagt at “Stemmer dere på nasjonalistene eller Labour, så får dere en regjering som blir styrt fra Skottland og ikke England,” så nå er det mye intens politikk, sier Aas.

Labour mer populære enn partilederen

Britisk presse har frem mot valget vært opptatt av å fange Labour-leder Ed Miliband i uheldige situasjoner, gjerne akkurat i det sekundet han skal til å sette tennene i en sandwich eller i andre situasjoner hvor det ville vært vanskelig for de fleste å fremstå som spesielt fotogen. Mange briter spør seg om mannen som kan fremstå klønete i mange situasjoner, har de kvalitetene som skal til for å være statsminister for en union med en befolkning på i overkant av 60 millioner mennesker. Vil han kunne gjøre en like god, eller bedre, jobb som statsminister enn Cameron har gjort de siste fem årene? Ikke alle er overbeviste helt enda.

– Han har nok fortsatt litt mer å gå på sammenlignet med David Cameron, men folks oppfatning av ham som statsminister har også forbedret seg en god del. Nå skal det sies at ingen av partilederne her i Storbritannia har spesielt høy troverdighet hos folk. David Cameron har utvilsomt mest. I Ed Milibands tilfelle er partiet mer populært enn ham selv og den politikken han sier de skal føre, men mange jeg har snakket med sier også at de har vanskelig for å se for seg at han skal være deres øverste leder, oppsummerer Aas.

– Utfallet er totalt usikkert

– Det eneste som er sikkert med dette valget er at utfallet er totalt usikkert. Det kan se ut som at De konservative kan bli det største partiet og David Cameron får også muligheten til å prøve å danne regjering først siden han er sittende statsminister, men det er langt fra sikkert at han får det til. For å få flertall i Parlamentet så må du ha 326 seter og for øyeblikket får han selv kanskje 277-278 seter, så det er langt derfra og opp til 326. Selv om han får med seg Liberaldemokratene som nå er det enda et godt stykke igjen, sier Aas.

Situasjonen er ikke stort bedre for Camerons fremste utfordrer, Ed Miliband.

– Det samme problemet har egentlig Labour. Den eneste blokken som kanskje kan skaffe de flertall er de skotske nasjonalistene, som de i øyeblikket er mest opptatt av å vende ryggen til, så dette forblir veldig åpent, oppsummerer NRKs Storbritannia-korrespondent.

Til syvende og sist vil de mindre partiene spille en nøkkelrolle i torsdagens parlamentsvalg.

– Selv partier som De Grønne, som kanskje kommer til å få ett parlamentsmedlem kan bli det partiet som får tungen på vektskålen. Noen partier som det knapt har blitt snakket om i valgkampen her, nemlig de nord-irske, kan også bli avgjørende. Der er det 18 seter som også kan komme til å bli veldig viktige når britene skal stemme på torsdag, fremhever Aas.

Det er kun én ting Aas er helt sikker på før stemmene skal telles:

– Westminster kommer ikke til å se ut som vi har pleid å se det.