Spillmagasinet This content has been archived. It may no longer be relevant
I dette miljøet blir jeg noen ganger sett på som en gammel mann. I Hardcore-kolletivet så jeg er den nest eldste, bare slått av Rolf «Old Man Nintendo» Thorén, på tross av at jeg bare er 23 (104 i gamer-år). Selv om jeg avviser denne stemplingen, så har jeg tenkt til å benytte meg av muligheten til å raljere som en middelaldrende mann som har fått frastjelt deltagernummeret til årets Birken over mine egne tap.
Jeg har sett trender og spillsjangre reise seg, og jeg har sett dem falle. Jeg så 3D-platformenes oppstandelse, med Croc og Mario 64. Jeg var der når rail-shooterne kollapset til grus, dømt til å bare bli et ekko man kan høre om man besøker restene av et Time Crisis-kabinett i en hvilken som helst bowlinghall uten respekt for seg selv. Alle disse fasene og forandringene har ikke gjort et stort inntrykk på meg, det har aldri berørt meg personlig. Jeg klarer meg uten upresis platforming og light-guns. Ikke før de siste årene, da råten av upopularitet og marginalisering spredde seg til en av mine favorittsjangre, brydde jeg meg. RTS-sjangeren (Real Time Strategy, for dere uinnvidde) svinner sakte hen, og vi har lite nytt å glede oss over. Jeg ble minnet på dette da jeg skummet over listen av spill i den nye humble bundlen og fant min gamle favoritt C&C: Generals, og kom på at Generals 2 ble kansellert en stund tilbake, uten mitt samtykke. Hva slags verden lever vi i, hvor Generals 2 ikke har livets rett?
Når jeg snakker om RTS, så mener jeg fullblods RTS. Jeg mener basebygging, økonomibygging, troppmønstring og for så kjempe om herredømme over et tilfeldig stykke territorium, alt i sanntid. Jeg tenker naturligvis på klassikere som Command and Conquer: Red Alert, Generals, Age of Empires, Star/Warcraft. Av disse så er det kun første halvdel av sistnevnte som fremdeles lever i beste velgående. Age of Empires 2 lever i en HD-remake, sammen med Age of Mythology, men uten noen særlig oppslutning. C&C har klart å gå fra å være elegant designede, satiriske godbiter, til å bli et klumpete sammensurium av Free-2-Play-Mobilspill-MMO-Sosial gaming-nettleser-mareritt, uten annen tilknytning til hva som gjorde de gamle spillene gode enn navnet.
Starcraft 2 er det eneste fra RTS-gullalderen som fortsatt lever i moderne form, og selv det er fem år gammelt. Det blir imidlertid holdt gående med utvidelser, hvorav den siste Legacy of the Void kommer i år. Men det er ikke sånn at de beste skytespillene i dag er direkte etterkommere av Doom og Quake, så det er ikke en selvfølge at det er gamle spillserier som fremdeles regjerer i strategi-sfæren. Så hva har kommet av rendyrket RTS-kvalitet de siste fem årene?
Vi har fått Wargame-serien. En serie på totalt tre spill, som alle er 4-ere. Et lyspunkt i den nyeste iterasjonen Wargame: Red Dragon (2014), er at man kan spille som Norge under den kalde krigen, noe som sier litt om hvor stort utvalg man har og hvor generiske alle arméene er. Grey Goo (2015) er av de nyere innslagene i sjangeren, et spill av relativt høy kvalitet som er designet som et 90-talls-RTS i tråd med Starcraft 2. Perfekt for meg, hadde det ikke vært for at det er veldig få maps, litt feil tempo for meg, et dødt spillermiljø og at Starcraft 2 er bedre (og med veldig lik setting).
Det absolutt beste vi har fått av RTS de siste fem årene er utvilsomt Company of Heroes 2 (2013). Dette er et realistisk-ish RTS, satt under annen verdenskrig. Spillet ser ut som sånn jeg skulle ønske at Red Alert så ut i 1998, og det har en egen, distinkt spillestil. Mange syntes det er litt for tregt, men de tar feil. Hvis dette fantastiske spillet finnes, så hvorfor spiller jeg det ikke? For det første så gjør jeg det innimellom, og for det andre så har jeg spilt Company of Heroes-spill siden 2006, og jeg trenger noe nytt. Det finnes også en håndfull Company of Heroes-aktige spill, mest nevneverdig Men of War serien, men hvorfor velge det nest beste? Total War-serien er selvfølgelig også en stjerne i strategiverden, men det er ikke et rendyrka RTS, men en slags TBS/RTS hybrid, og derfor ikke en deltager på samme måte.
Hvis dette fantastiske spillet finnes, så hvorfor spiller jeg det ikke?
Det var stort sett det. Utover disse, sammen med Starcraft 2, så er det ikke mye. Det er noen spill jeg ikke har nevnt som er nye tilskudd til familien, som Planetary Annihilation og Etherium. Disse er begge under middels gode, men kan sikkert bli bedre med tiden, og med det RTS-tørket vi opplever nå så er det vel uansett feil av meg å avskrive dem.
Hva med fremtidens RTS-spill? Har vi noe å se frem til? Skremmende lite, er jeg redd. Annet enn Blitzkrieg 3, enda et Company of Heroes-aktig spill, så holder jeg ikke pusten. Etter mye googling, så er mitt eneste håp å vente på hva enten Relic (skaperne av Company of Heroes- og Dawn of War-seriene) eller Blizzard har tenkt til å skyte inn i potten. Frem til da, beholder jeg armene i kors, og mildner ikke til det mugne trynet mitt. Jeg har ikke trua.
Hvis noen er uenige med min dom, eller vil påpeke noe jeg har glemt, så gjør det gjerne i kommentarfeltet under.
