admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Fantasy er de siste årene blitt en mer folkekjær sjanger. Selv de som aldri trodde de ville ta i en fantasybok har nå falt for TV-serien Game of Thrones, og kaster seg over norske oversettelser av serien den er basert på: A Song of Ice and Fire, skrevet av George R.R.Martin. Etter at Ringenes Herre gikk på kino på begynnelsen av 2000-tallet virker det som fantasy har klart å snike seg inn i folkets hjerter. Det er ikke bare for de litt sære lenger.
https://www.youtube.com/watch?v=wViILXQfX7Y
Men norsk fantasy har man fremdeles ikke hørt så mye om. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at det ikke finnes norsk fantasy, men man hører liksom ikke om det i nasjonale medier. Med andre ord, det er ikke de bøkene man finner profilerte anmeldelser av. Der finnes selvfølgelig navn man har hørt om, som Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. De er begge pioneerer innenfor norsk fabelprosa (samlebegrep for fantasy og mytologi, som også omfatter science fiction). Men her er det snakk om eldre utgivelser, og da blir det ikke det samme. For det er revolusjonen innen fantasy-sjangeren de siste ti årene jeg ser på her.
Men er det norske like bra da?
Det er ikke mangel på utgivelser det kommer an på, men den oppfattede kvaliteten. Jeg har ikke lest så mye på norsk, jeg må innrømme det, og inntrykket jeg har fra mine egne venner er at det ikke er så mange av dem som har lest norske utgivelser heller. Hvorfor? Jeg kan bare svare for meg selv: Jeg har i mange år hatt en form for fordom mot det norske, for det er jo bare ikke like bra liksom! Eller?
Hvor denne fordommen kommer fra kan jeg faktisk ikke svare på. Har noen sagt det til meg? Eller har jeg lest det noen steder? For jeg har jo ikke lest så mye norsk fantasy tidligere, så hvorfor har jeg da en formening om at det bare ikke er like bra? Etter å ha forhørt meg litt ser jeg at jeg ikke er en eneste som har denne formeningen. Men ingen kan svare på hvorfor de tenker sånn. Ikke spesifikt. Noen har lest noe de ikke likte, og det var nok. Men så er det jo slik at ikke alle liker det samme da, og hvis èn bok ikke faller i smak, så betyr jo ikke det at man vil mene det samme om alle bøkene av samme forfatter.
De siste årene har jeg sett mer om engelsk fantasy i mediene, men også den norske. Her i fjor var det sak om Tone Almhjell sin Vindeltorn, som er fantasy for barn. Dette er noe så spesielt som en norsk forfatter som gir ut på engelsk først, for så å oversette til norsk. Kristine Toftes Song for Eirabu husker jeg også var i nyhetene når den kom, men utover det viste jeg ikke så mye om den før jeg hørte forfatteren snakke om den på Litteraturhuset for litt over ett år siden.
I løpet av de siste ti årene har fabelprosa internasjonalt blitt mye mer akseptert og vanlig. Med Harry Potter og Twilight åpnet himmelen seg for de engelske forlagene, og urban fantasy spesielt ble veldig populært. I Norge hørte jeg ikke om så mange som fulgte etter, i bokhandelen så man de norske oversettelsene, men norske bøker innen sjangeren virket det ikke som det var mange av. Men nå de siste årene har det skjedd en endring. Nå hører jeg om bøkene, og ser dem i bunker på bordene i bokbutikkene. Men fremdeles ligger det å gnager, bakerst i tankehavet; er det like bra som det engelske?
For å finne ut av svaret, og jobbe for å knuse min egen fordom, valgte jeg meg ut tre norske bøker jeg hadde hørt mye om det siste året: Kaoshjerte av Lise Grimnes, og Odinsbarn og Råta (Ravneringene) av Siri Pettersen.
Kaoshjerte
Jeg begynte med å lese Kaoshjerte, en bok jeg opprinnelig ble oppmerksom på gjennom forfatterens bokblogg KNIRK. Dette er en litt annerledes urban fantasy, med hjerte i norsk folketro og mytologi. Her treffer vi Minja, som våkner uten å huske noe av det som har skjedd de siste ukene. Hvorfor er hun forslått, og hvorfor har hun kjole på? Og hva har skjedd med bestekompisen, som er sporløst forsvunnet?
Det er i grunn en ganske typisk urban fantasy begynnelse, uten at det skal være noe negativt. For etterhvert som handlingen utspiller seg så blir det fort klart at denne ikke er som de andre. Bokas handling er delt opp i tre deler, og vi må ikke vente til siste slutt for å få vite hva som skjedde med Minja de siste ukene, noe jeg var veldig glad for.
Jeg fant at jeg ble dradd inn i boken, som jeg gjerne har lett for å bli når boken fenger meg, uavhengig av språket. Jeg ville vite hva som skjedde, men samtidig fant jeg at jeg også ville vite mer. Jeg ville ha mer bok, den var for kort! Ikke det at boken er kort, den er i min mening helt vanlig lengde for sjangeren, men jeg ville likevel ha mer.
Jeg åpner øynene, rommet begynner å flyte. Jeg kjenner tåka legge seg, det er vanskelig å puste. Reiser meg forsiktig. Jeg går bort til speilet i gangen. Ser på nytt. Kjenner meg nesten ikke igjen. En ting er ansiktet. Men håret mitt! Klærene! Er dette meg? – Kaoshjerte (s. 15)
Jeg var ikke sikker på hva jeg ville finne når jeg begynte på boken. Holdt den mål med mine favoritt-bøker på engelsk? Innenfor samme sjanger, urban fantasy med magiske/mytologiske undertoner, så er en av mine absolutt favoritter Demon’s Lexicon av Sarah Rees Brennan. Og Harry Potter såklart, men føler det blir feil å sammenligne Kaoshjerte med den, for de er så vidt forskjellige. Men opp mot Demon’s Lexicon, så holder den stand. Jeg ble positivt overrasket over både språk og den tekniske oppbyggingen av boken. For dette var faktiske bedre enn jeg hadde forventet!
Ravneringene
Så var det på tide med noe annet. Ravneringene omtales som fantasy av den mer episke sorten, med underliggende toner i norsk folketro. Odinsbarn var først ute, før jeg tok fatt på Råta. I Odinsbarn blir vi kjent med Hirka, som er femten år gammel og haleløs. Noe som ikke er så enkelt, i et samfunn hvor alle andre har hale. Men ulven tok halen hennes når hun var liten, så da er det ikke noe å gjøre med det.
Men det var ikke ulven som tok halen. Hirkla er ikke fra denne verdenen. Hun er menskr, fra en annen verden. Hun har råta, kommer man for nær henne kan man få det selv, og råtne fra innsiden. Hennes far har fortalt løgner om hvor hun kom fra for å beskytte henne, men nå er tiden kommet for riter som vil avsløre løgnene. Hirkla må rømme, komme seg bort, før noen finner ut hva hun egentlig er.
Når jeg leste Odinsbarn ble jeg dradd inn i handlingen, og måtte gi meg selv en pause før jeg tok fatt på Råta, bare så jeg faktisk ikke skulle forsvinne helt inn i bøkene og glemme alt annet. Pettersen skriver bra, veldig bra. Hun har bygget en verden i Odinsbarn som er på linje med annen mer episk fantasy, og de fleste karakterene virker godt gjennomtenkt og utført.
Rime varslet fare, hun kjente det i hver eneste nerve i kroppen. Hun hadde trodd hun kjente ham igjen, men det hun så foran seg, var bare et minne. Mannen foran henne var ingen barndomsrival. Ingen venn. Han var en sønn av sin mektige familie. Han var Rime An-Elderin. Han var av rådsætt. – Odinsbarn (s. 17)
Jeg ble litt overrasket over hvor stor verdenen som Pettersen har skapt er, og med Råta, som jeg såvidt har begynt på men allerede sliter med å legge fra meg, ja så blir denne verdenen bare enda større.
Konklusjonen er da..
Jeg gikk inn i dette med åpne øyne, uten å vite hva jeg kom til å finne. Jeg var usikker på om jeg kom til å bli imponert eller skuffet. Det jeg har funnet er norsk urban og episk fantasy som er å anse som på lik linje med hva man kan finne på engelsk. Jeg sier ikke alt på norsk vil være sånn, men nå er heller ikke alt på engelsk perfekt. Både Kaoshjerte og Odinsbarn er langt bedre enn for eksempel The Coldest Girl in Coldtown, urban fantasy boken vi hadde i bokklubben i fjor høst.
Norsk fabelprosa har kommet langt, det må jeg få sagt. Jeg tenker ikke på begynnelsen, på de gode gamle navn vi alle har hørt om, men på de siste ti årene. Årene hvor sjangeren har vokst seg stor og sterk i utlandet, og man lenge har følt at norske forlag hang litt etter. Så får vi bare håpe at mediene kan følge etter, og begynner å anmelde norsk fabelprosa regelmessig. Vinneren av Kulturdepartementets debutantpris i 2014 ble nemlig kun anmeldt av lokalavisen Romerikes Blad. Dette var Kaoshjerte, og i talen takket Grimnes bokbloggerne, for de var de eneste som ville anmelde boken hennes.
Etter å ha lest nyere norsk fabelprosa kan jeg konkludere med at jeg tok feil, engelsk er ikke alltid bedre enn det norske. Hvor jeg har fått det inn i hodet at det norske ikke holdt mål aner jeg ikke, men jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ikke tenker sånn lenger. Noen ganger er det gøy å ta feil!