Offside This content has been archived. It may no longer be relevant
Hei Rikard, mitt navn er Sondre Myhre. Jeg er 22 år og har vært Brann-supporter hele mitt liv. Mange av mine opplevelser på Brann Stadion har vært forferdelig tunge, men jeg har vært der. De siste årene har jeg vært fast innventar på BT-tribunen. Jeg startet min Brann-karriére på søndre langside, nå Fjordkraft-tribunen, der jeg som tiåring fikk en av mine største opplevelser som Brann-supporter. Utstyrt med nyinnkjøpt skjerf og de tre som skulle bli de jeg gikk på stadion med i elleve år på rad (min far, en tremenning og hans far) ble jeg vitne til at Brann holdt plassen i siste kvalifiseringskamp mot Sandefjord.
Lidenskap har ett navn
Den første nettkjenningen kom etter et stort Brann-trykk. Min favorittspiller Alex Valencia herjet på høyreflanken, men det var Tommy Knarvik som smalt inn ledelsen rett før pause. Ekstase. Bak meg var det en guttegjeng som hoppet opp og ned, samtidig som de slo meg i ryggen av ren, pur glede. I pausen hørte jeg en av dem komme med det utsagnet som for meg kjennetegner en ekte brannsupporter:
“Typisk Brann å fucke opp dette i andreomgang”
Etter sytti minutter var han der, Alexdinho Valencia. Noen vil hevde det var en vill klarering, men i mine øyne var det en krempasning i verdensklasse som Petter Furuseth Olsen bare kunne løpe i mål.
Så er det slik, Rikard, at Brann må gjøre det ekstra spennende for oss såre bergensere. Sandefjord reduserte ett minutt på overtid. “Faen, nå skjer det”, hørte jeg bak meg. Tre minutter var lagt til, og to minutter var i vår verden en mannsalder. Sandefjord-trener Tom Nordlie hoppet rundt for å oppildne sine gutter, vår mann Teitur Thordarson ruslet hvileløst foran store stå. Flere mål ble det ikke, vi omfavnet hverandre på alle tribuner og fyrverkeriet kunne starte. Brann hadde berget plassen med minst mulig margin, og med en trener strengt tatt ingen likte. Vi liker deg Rikard. Du er en skrue, men vi liker deg.
Følede freden, blev glad i min aand
Jeg har delt denne opplevelsen med deg av en grunn. Dette var dagen jeg ble frelst og Brann ble en del av meg. Elleve påfølgende år var jeg stolt innehaver av partoutkort, som vi kaller det i Bergen. På stadion har jeg opplevd Raymond Kvisvik komme og gå, jeg har opplevd seriegull og at Erik Huseklepp, en skranglete fyr som ble vraket av Fyllingen, tok Norge med storm. Jeg kan ramse opp gode opplevelser i flere timer. Likevel er det denne kampen mot Sandefjord jeg med størst iver ser tilbake på.
Hadde Brann rykket ned denne sene høstkvelden kan jeg med stor sikkerhet si at jeg ikke ville ha det samme forholdet til Sportsklubben som jeg har i dag. Jeg har venner fra andre byer i landet som er Rosenborg-supportere, og de har aldri vært på en Rosenborg-kamp! Dette tror jeg er i all hovedsak fordi de kommer fra byer som ikke har hatt lag som har vært fast inventar i eliteserien.
En by – ett lag
Det er her du kommer inn, Rikard. I Bergen er den harde realiteten at vi bare har ett lag med supportertiltrekning. Uansett hvor godt Nest-Sotra og Åsane gjør det neste sesong, er det Brann som er laget byen klamrer seg rundt. Slik har det vært i flere tiår, og slik vil det være i tiårene fremover. I morgen, på en forlatt kunstgressbane i Nedre Eiker, kan du gi byen og laget en ny gnist. Jeg er overbevist om at unge som skal velge lag, slik jeg gjorde for tolv år siden vil vippe den ene eller den andre veien avhengig av morgendagens resultat.
Vi vet alle at spranget fra eliteserien og ned i førstedivisjon kan være tungt. Brann sliter med økonomien, og den vil ikke bli bedre av et eventuelt nedrykk. Gamle eliteserielag som Fredrikstad, Bryne og Hønefoss sliter med å komme seg tilbake i toppdivisjonen. Nå det siste året har vi vært vitne til hvordan den en gang så stolte klubben Ham-Kam har gått fullstendig i oppløsning. Jeg tror ikke at Brann vil havne i samme situasjon som Ham-Kam, men at Brann med dagens mannskap skal cruise direkte til opprykk er naivt å tro.
Du har min fulle tillit
I morgen er det som alltid du som er sjefen. Du tar ut laget. Du tar teamtalken. Du tar avgjørelsene underveis i kampen. På søndag tok du til pause ut Badji og satt inn Kasper Skaanes. Badji var ikke en gigant, så det var greit, men etter mitt synspunkt var det å spille med Jakob Orlov som indreløper en taktisk blemme og et mer naturlig bytte enn Badji. Jeg kritiserer det ikke, du gjorde en vurdering med flere variabler enn det jeg hadde fra min plass på pressetribunen. En ting vil jeg likevel presisere: Kasper Skaanes var tolv år da Brann sist vant seriegull, Håkon Lorentzen var ti, Erlend Hanstveits hjerte brenner for klubben, og Erik Huseklepp er mr. Brann.
Jeg tviler ikke på at Askar, Orlov og de andre ikke-bergenserne yter sitt absolutt beste for klubben. Men den mannen jeg selv elsket som unggutt var en uslipt Alex Valencia. Du har sikkert aldri hørt om ham, Rikard, men det er fordi han aldri ble veldig god. Likevel var han bergenser. Han spilte den kampen med hjertet polstret utenpå drakten, og tiårige meg vil aldri glemme krempasningen i bakrom etter sytti minutter. Tenk på det.
Jeg stoler på deg. Dette fikser du, Rikard!
