Å være tenåring er helt jævlig

This content has been archived. It may no longer be relevant

The Breakfast Club av John Hughes er en av de viktigste filmene du og jeg noen gang kommer til å se. Denne filmen fra 1985, som samler fem tenåringer på High School i noen timer for gjensitting, kommer til å prege oss alle ut livet. Hvorfor, spør du? Svaret er komplekst, men samtidig helt elementært: ungdomstiden er viktig, og helt forjævlig.

The Breakfast Club

Claire, Brian, Andrew, Allison og Bender er fem fremmede ungdommer fra forskjellige klikker som en lørdag tvinges til å være i samme rom i åtte timer. Ingen av dem vil være der, og alle hater hverandre omtrent like mye. Men etter hvert åpner de seg opp for hverandre. De forteller hverandre hemmeligheter, frykter, følelser og problemer. Stereotypiene de representerer blir revet ned, og de finner ut at de har mer til felles enn hva de først trodde.

Å være tenåring

Filmen er minimalistisk. Vi treffer få karakterer og få steder, og filmen på 97 minutter tar for seg et tidsrom på åtte timer. Hvordan klarer man da å lage en god film med disse premissene? Hughes gjør det ikke lett for seg med denne filmen, og derfor blir jeg veldig imponert når jeg ser den. Med et så begrenset rom for handling må hovedfokuset ligge på karakterene og deres utvikling. Allerede i begynnelsen av filmen, når de blir sluppet av utenfor skolen av foreldrene, viser Hughes at alle ungdommene har bagasje og alle strever med sitt. Disse problemene blir hovedtematikken i filmen.

Alle vet hvor grusomt det er å være tenåring. Man er voksen og barn på samme tid. Man har vekten av verden på sine skuldre samtidig som kvisene gjør at ansiktet ser ut som en slagmark. Press fra venner, foreldre, skole og andre tærer på en ung kropp. Alt dette klarer Hughes å peke på i The Breakfast Club. Han gidder ikke den typiske «jeg er ikke som andre jenter»-vrien som John Green liker å skrive om i sine YA-bøker. Hughes gir oss stereotypene: den populære, sportsutøveren, nerden, freaken og utskuddet, og han gir dem problemer vi kan relatere til, på tross av sosiale grupper. Han viser oss at vi i bunn og grunn er like alle sammen: vi er alle ungdommer og vi har det alle like forferdelig.

Pensumfilm

Dersom jeg skal liste opp alle grunnene til at denne filmen er på min personlige pensumliste tror jeg denne teksten kommer til å bli noen hundre sider lang. Men jeg kan peke på noen av favorittmomentene: humoren, kinematografien, scriptet, tematikken, alvoret, «skli-scenen», danse-scenen i biblioteket og ikke minst sluttscenen. Det viktigste denne filmen likevel gjør er at den viser hvor komplekse tenåringer faktisk er. Vi er alle forskjellige, men likevel like. Ingen er bedre enn andre, og vi har like mye sympati for den vakre Claire som utkastet Bender. Vi bærer alle på problemer. Noen kan virke viktigere enn andre, men de er alle betydningsfulle i seg selv.

Hør innslaget om The Breakfast Club i vår siste podcast.