Offside This content has been archived. It may no longer be relevant
Hver uke ser Offside tilbake på helgens opp- og nedturer fra fotballbanen.
Ukens Opptur: Atlético Madrid – Tilbake på benken med maktdemonstrasjon
Fjorårets spanske seriemester het sensasjonelt nok Atlético Madrid. Det er alltid press på en seriemester for å prestere også den påfølgende sesongen. De måtte gi slipp på tre av sine beste spillere, i Costa, Cortouis og Felipe Luis, men har erstattet det med spennende og rutinert (vil noen si) i Mandzukic, Oblak og Griezmann, blant andre. Likevel hevder alle eksperter, i år som i fjor, at Atlético må kjempe om tredjeplassen sammen med de andre gode spanske klubbene som ikke har samme økonomiske grobunn og overtak som Real Madrid og Barcelona.
Atlético har åpnet svært ujevt i år. De slo erke- og byrival Real Madrid på bortebane, som kanskje er den seieren i løpet av et år som smaker best for supporterene, men i bortsett fra det har det lugget litt for de regjerende mestrene. Med 0-0 mot Rayo Vallecano og kun 2-2 hjemme mot celta vigo i forrige hjemmekamp lukter det ikke gull. Hvis du i tillegg nevner at de åpnet årets mesterliga med tap mot Olympiakos, kan du trygt si at det ikke ser ut som i fjor for Diego Simeones menn. Og denne helgen kom det man kunne kalle en styrkeprøve på å se hvor Atéltico kommer til å være denne sesongen. Sevilla hjemme. Sammen med Valencia har Sevilla gått ut av startblokkene i hundre. De spilte uavgjort med nettopp Valencia i serieåpningen, ellers så har de vunnet rubbel og bit både i hjemlig liga og i Europa. Dette var kampen vi virkelig skulle se hvor vi kan putte Atlético i år. Og ikke bare det. En legende vendte tilbake der vi elsker ham, og der han hører hjemme.
Diego Simeone klarte på karakteristisk vis å pådra seg en åtte kampers karantene fra sidelinjen i den første supercupfinalen tidligere i år. Den karantenen ble spilt ut forrige kamp, og på lørdag kveld vendte han tilbake for å motta fansens hyllest og å by på seg selv som mannen alltid gjør. Simeone har i år blitt delvis tvunget til å skifte spillestillen til Atlético. Den nye superspissen, Mario Mandzukic, er en annen spilletype enn fjorårets superstjerne Diego Costa. Simeone startet uten et av sommerens storkjøp; Antoine Griezmann, og valgte heller å gå for en lokal ungutt; Saúl Ñíguez. Det er blant annet derfor Simeone og Atlético er elsket av de nøytrale. De satser på ungt og lokalt, selv om de er i toppen.
Atlético hoppet ut av starblokkene, og det var ingen tvil fra første spark. Her var det ene laget mye bedre enn det andre. Sevilla hang ikke med, og Atlético var hurtige, presise, og knallharde. Den ballen skulle vinnes tilbake om den ved en sjelden anledning ble mistet. De stanget litt i siste tredjedel og Koke trengte hjelp av en Sevilla-forsvarer for å sende ballen forbi en sjanseløs Beto i Sevilla-målet. Etter 41 minutter kom øyeblikket da unge Saul headet inn 2-0 og stadion tok av. Mest tok det naturlig nok av på trenerbenken hos Simoene. Andre omgang ble en formalitet. 3-0 kom fra Raúl García, og det fjerde kom fra Raúl Jiménez. Det ble en god gammeldags maktdemonstrasjon fra seriemesterne.
Med Simeone tilbake på sidelinjen viste Atlético det vi så av dem i fjor. Hvis vi da legger til borteseieren på Bernabéu, så tør jeg si, noe naivt, men jeg tør å si at Atlético i år igjen kan blande seg inn i topp to i Spania, og det er en prestasjon som økonomisk sett, kan sammenliknes med at Sunderland skulle ende på topp fire i England. Atlético er tilbake og blir å regne med.
Diego Simeone og hans Atlético Madrid er ukens opptur
Hederlige nominasjoner:
– Albin Ekdal med hattrick borte mot Inter for Cagliari. Enda en ny svenske på gang, mens vi nøyer oss med benkesliting både her og der.
– Frank Lampard; mannen har fire mål på én uke, og City har klart å forlenge lånekontrakten hans med en måned, men ryktene sier at de skal være veldig lystne på å ha Lampard hele sesongen.
– Tom Nordlie fikk endelig sin første seier som Sandes-trener. På høy tid mener han helt sikkert selv, etter 2-1 mot Vålerenga, men det skal fortsatt et mirakel til om Sandnes berger plassen.
Ukens nedtur: SK Brann – Kok og fyring under beina på Norling
Ai, ai, ai. Brann, Brann, Brann. Ingen forventet at Brann skulle vinne i Skien, men det må da være lov å prøve? Odds ballklubb kjørte over et Brann-forsvar som alle fikk to på børsen i dag morges. Og det var raust. Odd vant 4-0, og Brann gjorde det veldig enkelt for Odd, med å blant annet gi dem to selvmål. Dette er svært symptomatisk for et lag i motgang å sette målene i eget nett, men Brann er da ikke i motgang? For to uker siden slo de Godset 4-1 i Drammen. Så et hardt kjempet poeng hjemme mot Sandnes. Bergensere vil vel si at det er typisk Brann, men det er ikke typisk Brann å rykke ned. Langt derifra!
Fem kamper før slutt ligger Bergens store stolthet på nedrykk. Brann har slitt hele sesongen, og det har blitt pratet lenge om nedrykksspøkelset som har ligget og lurt rundt de syv fjell. Ekspert etter ekspert har sett på Brann og beroliget bergenserne med at dette laget er for godt til å rykke ned. Nå er det på tide å bli skikkelig urolig.
Det som taler for at Brann skal holde seg er at kampprogrammet er snilt, og de møter både Sogndal og Haugesund, som blir rene sekspoengskamper i kampen om overlevelse. Det vi så forrige gang Brann møtte et lag som lå der nede var at de så vidt klarte å få 1-1 hjemme mot Sandnes, og både Sogndal og Haugesund er lag som kan spille fotball og vil kjempe med nebb og klør for å ikke tape mot Brann. Sandnes vant også i helgen, og med selveste Tom ”the survival-man” Nordlie på trenerbenken, tør jeg på ingen måte avskrive dem heller.
Brann bør holde seg, men med flere slike opptredener som mot Odd på søndag, spesielt av den bakre fireren, er det bare å belage seg på lokalderby mot Nest-Sotra neste sesong. For det var skikkelig skralt. På sitt beste har derimot Brann sett veldig sterke ut. 3-1 mot RBK og 4-1 borte mot Godset er både resultater og prestasjoner som taler for overlevelse. Så får bergenserne for Guds skyld håpe at alle disse millionene som ble brukt på Norling, Demidov og Orlov før sesongen, ikke blir å finne i førstedivisjon neste år, for det hadde vært trist – kanskje med unntak av Demidov vil noen si. Jeg sier at det blir en neglebiter som ikke blir avgjort før i Haugesund siste runde.
SK Brann er dessverre, men ikke overraskende, ukens nedtur.
Uhederlige nominasjoner:
– Dortmund har hatt en skuffende sesongåpning og tapte på lørdag Ruhr-derbyet mot Schalke. Det svir nok skikkelig. Og mer svir det nok at de bare er nummer tolv i Tyskland etter seks spilte kamper, allerede syv poeng bak Bayern.
– Burnley: da har vi definitivt fått en soleklar dumpekandidat i Premier League. Man vet aldri hvilke av de nyopprykkede lagene som gjør det bra, men etter 4-0 mot West Bromwich, som også har vært svake i år, sender nok mange Burnley ned allerede nå.
– Wayne Rooney: jada, han scoret og United vant, men nå er Rooney kaptein både for United og England, og da må man vite bedre enn å få et så unødvendig rødt kort som engelskmannen fikk lørdag. Hodgson satt på tribunen og så betenkt ut. Det skjønner jeg godt.
