Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Endelig har Norge fått tilgang til nettstrømmingstjenester. I en årrekke har vi hengt etter, og har vært fanget i en tid hvor man har måttet fremskaffe seg filmer på plater. Den tiden er nå forbi. Netflix og HBO Nordic er to eksempler på tjenester som lar deg se filmer og TV-serier gjennom nettleseren. Du trenger ingen avspiller eller dedikert utstyr. Internett-tilgang og en pc er alt man trenger for å nyte utallige filmer.
Den teknologiske fremgangen er viktig og nyttig for de fleste av oss. Jeg har selv opplevd å se filmer jeg aldri ville sett hadde det ikke vært for enkel tilgang til dem. Det har aldri vært enklere å se film, og det er en liten revolusjon i seg selv. Det gir folk økt tilgang til film og det har skapt en veldig lav terskel for å få tilgang til alle disse filmene.
Stort, men labert utvalg
Jeg er en stor fan av nettstrømmingstjenester, men ser at det dessverre er store mangler ved disse.
Det første problemet går på påliteligheten til utvalget. Netflix har kanskje et enormt utvalg av filmer, men det er ikke utfyllende. For det meste er det B- eller C-filmer som aldri fikk kinodistribusjon. Den filmatiske kvaliteten til filmene er svært laber. Det følger naturligvis at det er store kvalitetsmessige forskjeller mellom filmene. Det vitner om en kvantitet fremfor kvalitet-mentalitet som ikke alltid fører til et ønskelig filmutvalg.
Til og med når utvalget er der risikerer man at filmene forsvinner. Avtalene som Netflix har med ymse distributører påvirker utvalget direkte. Her gjøres det avtaler om at et bestemt utvalg av en distributørs filmkatalog skal gjøres tilgjengelig på Netflix. I neste forhandlingsomgang har ting forandret seg. Gamle filmer forsvinner og nye filmer kommer inn. Konsekvensen er at den filmhelgen du planla med en gruppe venner må avlyses fordi filmen dere skulle se ikke lenger er tilgjengelig. Man kan ganske enkelt ikke stole på at de filmene som er på Netflix i dag vil være der i morgen. Det gjør Netflix til en direkte upålitelig kilde til filmopplevelser.
Ikke mye ekstra å finne på Netflix
For en filmsamler er Netflix heller ikke et godt substitutt. Når jeg kjøper filmer, kjøper jeg som oftest den utgaven eller de utgavene med mest mulig innhold. Jo flere ekstra plater som følger med filmen jeg kjøper, jo bedre er det. Regissøren Ridley Scott har vist seg å være meget dyktig på å gi ut spesialutgaver av filmer. Gladiatoren, Kingdom of Heaven, Prometheus eller Blade Runner hadde alle utgaver hvor «behind the scenes»-materialet var lenger enn selve filmen.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Prometheus
Dette er helt borte på nettstrømmingstjenester som Netflix. I beste fall ser du House of Cards og hver episode har et kommentarspor med serieskaperne. Nettstrømmingstjenestene har kanskje et bredt utvalg av filmer, men de har samtidig eksludert mye innhold når man sammenligner dem med hjemmekinoutgaver.
Kanskje mener du at dette ikke er et stort tap. De som aldri så på ekstramaterialet vil ikke savne de store spesialutgavene med alle de ekstra platene. Problemet med denne holdningen er at de som ønsker det ikke får det. Vi blir tvunget til å fortsette å kjøpe DVD- eller Blu-Ray-utgavene – det er ikke noe utvalg for oss. De aller færreste vil tvile på at nettstrømming er fremtiden, og det blir da enda viktigere at vi ikke mister noe kostbart. Det vil være trist om det ikke vil finnes et tilbud som kan tilsvare hjemmekinoutgaver.
Noen ganger kan mangelen på ekstrainnhold direkte påvirke seeropplevelsen. På amerikanske Netflix kunne man finne den orignale Oldboy, et utsøkt stykke film som var en av forrige tiårs beste filmer. Da jeg skulle se denne flotte filmen igjen for et halvt år siden ble jeg sjokkert over å finne at den var dubbet til engelsk. Verre ble det da jeg oppdaget at det ikke var mulig å endre lydsporet, så jeg var tvunget til å se filmen med engelsk dubbing. Om du er i tvil, så er Oldboy på ingen måte bedre med dubbing, heller tvert imot: Det gjør filmen banal og kunstig. Det var ikke slik filmskaperne ønsket at filmen skulle være, og da er det direkte krenkende at man ikke kan finne Oldboy med sør-koreansk lydspor.
Teknisk begrensning
Min siste innvending mot nettstrømmingstjenestene er teknisk rettet. På et vis er ikke dette deres feil, men en teknisk begrensning. Jeg snakker om bildekvaliteten som følger av det som heter bit rate. Du vet nok at du kan se videosnutter på YouTube i HD, kanskje full HD eller til og med 4k. Dette er betegnelser på oppløsning, altså hvor mange pixler som utgjør bildeutsnittet. Generelt kan man si at jo høyere oppløsning, jo bedre bilde. Man kan skildre større detaljnivå med høyere oppløsning. Det er slik vi har endt opp med krystallklare TV-skjermer ganske enkelt fordi oppløsningen er blitt bedre og vi har fått bedre kildemateriale å hente bildene fra.
Det krystallklare bildet, fargeskildringen og svartnivået er også avhengig av bit rate. Bit rate er en betegnelse på hvor mye data man kan overføre til ethvert tidspunkt. Jo høyere bit rate, jo mer data vil man kunne sende og motta til ethvert tidspunkt. Det er denne dataen som vil fylle TV-skjermen din med kulisser, skuespillere, dialoger og musikk.
Det viser seg at nettstrømmingstjenester som Netflix har veldig lav bit rate på sine filmer. Det varierer fra film til film, men det er særdeles dårlig. En DVD-spiller har en bit rate på 6 til 8 megabit i sekundet. Netflix derimot har en bit rate på 4 megabit i sekundet, og det på en god dag. Denne bit raten tilbyr de på sine nye filmer som kan sees i 4k. Din gjengse HD-film har vesentlig lavere bit rate. Deres HD-filmer kan teknisk sett ikke konkurrere med en god DVD. Det er mer data som kan overføres til din TV fra DVD-spilleren, og det gir deg bedre bilde og bedre lyd.
Du har kanskje lagt merke til det selv? Noen ganger virker ikke HD-klippet på YouTube, eller Breaking Bad i HD på Netflix like bra som du mener det burde være. Fargene er blasse, de spraker ikke. Bildet er til tider uklart, som om noen har smurt fett utover skjermen. Lyden er ikke like krystallklar som da du så filmen på Blu-ray eller i kinosalen. Dette er fordi det ikke er nok data til å lage så gode bilder eller skape så god lyd.
Jeg kan ikke gi nettstrømmingstjenestene skylden for denne kvalitetsmangelen. Det er begrensninger på hvor mye data som kan sendes gjennom glassfiber- eller kobbertråder. Båndbredden er ikke nødvendigvis til stede for at det skal være mulig. Tjenester som Netflix sender til enhver tid enorme mengder data ut fra sine datasentre, og de må finne balansegangen mellom god kvalitet og tilgjengelighet. Man kan ikke få i pose og sekk.
Konklusjonen jeg er nødt til å trekke er at disse tjeneste har noen alvorlige mangler. Det er opplagt at den tekniske opplevelsen man får på nettstrømmingstjenester ikke er like god som den du får i en kinosal eller hjemme i stuen med en DVD- eller Blu-ray-utgave. Skal filmentusiaster strømme over til internett for å se film må disse tingene utbedres, for det holder ganske enkelt ikke mål. Stabile og bredere filmutvalg må kunne forventes, og selvsagt bør man kunne forvente en audiovisuell opplevelse som kan rivalisere det som ble mulig for 15 år siden da DVD ble introdusert.
Tjenestene kan bli bedre, og vi burde forlange at de blir det.