Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
“Am I the real Darth Vader?”
Highasakite er et band jeg har vært vagt bevisst på, men aldri egentlig sjekket ut. Jeg skylder på navnet.
Men så skal de spille på Hulen på torsdag, så da måtte jeg vel nesten gi denne nye platen en snurr? Jeg satte på første låten på vei ut. I det jeg åpnet døren til kollektivet, vinterkulden slo mot meg, og solen traff meg i øynene, nådde låten Lover, Where Do You Live? sitt klimaks. Dette er en sang som krever din fulle oppmerksomhet. Den strømmer inn i hodet ditt som en altoppslukende flom og skyller alle trivielle tanker med seg. Et sort hav av stemning og følelser danner seg i deres sted.
Stemningsfullt
Låten setter deg i en svært konkret stemning som ikke gir slipp før du har hørt gjennom hele platen, gjerne mens du vandret gatelangs etter fullstendig å ha glemt hvor du var på vei.
Platen gir deg den sjeldne opplevelsen jeg tror alle musikkfrelste stadig jakter, hvor musikken, omgivelsene og pur opplevelse smelter sammen slik de ofte gjør når du hører på et mesterverk for første gang.
De gangene når du hører at sangene er blitt flasker som vil romme klare og tydelige minner for all fremtid.
Schizofrent
Silent Treatment er trykkende, mørkt og stemningsfull i det ene øyeblikket, å lekent og upbeat i det neste.
Disse sangene er virkelig all over the place, men uten å noensinne miste tråden. Alle låtene beveger seg i samme universet. Noe av det som knytter albumet sammen er den glimrende vokalen, og de samtidig forstyrrende og lekne tekstene.
Lytt til albumet:
Nattetidslyrikk
Dette er en velformulert, mørk og samtidig leken fremstilling av de siste tankene som strømmer gjennom det engstelige hodet ditt der du ligger og stirrer i taket klokke halv fire på natten. Det er også blandet med de beste nachsamtalene til hasjfascinerte studenter, ispedd narrativer om domestiske konflikter, vold, flukt og brudd. Vokalen minner ofte om Scarlet Chives, mens tematisk ligger albumet ofte ganske nært det deprimerende mesterverket Hospice, et album av ett av mine favorittband, the Antlers, fra 2009. Dette albumet tar også for seg usunne samlivsforhold ved bruk av evokative lingvistiske bilder og metaforer.
Jeg liker også at referanser til tydelige og mettede ikoner som ligger høyt i den kollektive bevisstheten i vår samtid er hyppig brukt.
Ord som Iran, Darth Vader og Hiroshima kan ikke annet enn å fremane klare bilder og konnotasjoner for alle som lytter til denne platen i 2014.
Og hvor kult er det ikke å kalle en av låtene sine Darth Vader?
Highasakite leverer akkurat det albumet jeg ønsket meg, og akkurat den opplevelsen jeg alltid ønsker meg når jeg sjekker ut ny musikk.
Episk
Sangen Iran er til tider litt slitsom, og er kanskje albumets minst vellykkede eksperiment. Albumet er også til tider litt vel sporadisk. Men dette er bare småplukk.
Det er i sånne stunder en stakkars anmelder er litt lei seg for at ordet ‘episk’ er blitt så til de grader blottet for betydning gjennom grotesk overbruk.
Det er et album man uten tvil kan leve med i flere måneder. Et album som preger deg lenge etter at du er ferdig med å høre på det, og et album som komplimenterer vinterkulde og lange, kalde måneder på vei mot våren.
Herregud som jeg gleder meg til konsert!
Beste sanger: Lover, Where Do You Live?, Hiroshima, Darth Vader.
