Unnslapp Vestens vrede

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg må ærlig si at jeg har hørt lite om Ariel Sharon. Jeg vet ikke om dette er av ren mangel på interesse, eller bare fordi norske medier har valgt å sette lite fokus på ham, men jeg har en mistanke om at det nok er det førstnevnte.

Derfor har jeg, i anledning hans nylige død og ikke minst grunnet delte meninger om personligheten, valgt å sette meg inn i hvem denne mye omtalte personen egentlig var.

Delte meninger

Det første jeg oppdaget ved denne mannen, er de utrolig delte meningene som finnes om ham. For jødene i Israel var han en folkehelt som beskyttet dem mot fiender og terrorister, og som kastet palestinere ut av sine hus for å gi israelske jøder et sted å bo.

For palestinere, egyptere, libanesere og flere til var han en massemorder, involvert i massakrer som inkluderte eldre, kvinner, menn og barn i flere land. I tillegg kan det virke som at han var over gjennomsnittet engasjert i krig. Her kan man si at bevisene taler for seg selv, og jeg nevner i fleng: uavhengighetskrigen, Sinaikrigen, femdagerskrigen, oktoberkrigen også kalt Yom Kippur-krigen og Libanonkrigen.

Under Libanonkrigen foregikk det meste i byene Sabra og Shatila hvor mer enn 17 000 mennesker mistet livet! Men selv om Sharon satt med blodet til 17000 mennesker på sine hender fikk det ikke verre konsekvenser for ham enn at han la skylden over på den libanesiske kristne militsen som hadde handlet på hans ordre. Etter mye press gikk han motvillig av som forsvarsminister og ble funnet litt skyldig. Allikevel ble han værende i regjeringen som en minister uten en ministerpost, og noen strengere straff fikk han aldri.

Hør innslaget her:

[audio:https://srib.no/wp-content/uploads/2014/01/ariel-sharon.mp3]

Krig og straff

Mange ledere i Midtøsten har fått kjenne på “Vestens” vrede i form av internasjonale sanksjoner. Israel derimot, har fått drevet på så mye de har hatt lyst til, på grunn av en ukritisk støtte fra USA og sympati fra verden på grunnlag av handlingene mot jødene under andre verdenskrig.

Men hva skiller egentlig Israels handlinger fra terrororganisasjoner? Er ikke nok mennesker drept ved Israels hånd til at det kan kalles terror? Hva gir dem rett til å drive krig etter krig mot minoriteter og nasjoner, ta over deler av andre lands områder, uten at det får konsekvenser?

Konklusjonen blir at dersom verdenspolitiet hadde gjort det de burde gjort den gang i 1982 og ført Ariel Sharon til krigsdomstolen sammen med de andre som handlet med ham, kunne situasjonen i dag vært en helt annen. Og noen burde få USA til å skjønne at slik Israel holder på er minst like ille som det Saddam Hussein gjorde i Irak, Gaddafi gjorde i Libya og slik Al-Assad driver på  i Syria. På noen måter er det kanskje verre siden Israel skal være et demokrati.

Mitt budskap til verden er: Ta ansvar, og gjør det som er riktig. Still de ansvarlige for retten. Hvis ikke man handler, er man like ille som de som utfører handlingene.