mma-revyen This content has been archived. It may no longer be relevant
Det har vært en uke med ganske lite smånyheter, men det gir meg muligheten til å mene desto mer, så det setter jeg litt pris på. Det har vært en del snakk om Shane Del Rosario, men der er ingenting sikkert, så jeg drøyer å snakke om ham, av det lille vi vet har tungvekteren blitt sendt på sykehus etter det MMA-Junkie beskriver som “full cardiac arrest”.
Rousimar Palhares med nytt hjem
Weltervekteren Rousimar Palhares har funnet seg en ny organisasjon å sloss for, nemlig World Series Of Fighting. Det kan bli spennende å se hvem som tør å møte ham der, ettersom det er en relativt stor risiko for at man går på krykker ganske lenge i ettertid. Tidligere i denne uken anbefalte Dana White at Ben Askren burde gå til den samme organisasjonen, kanskje det hadde blitt en gøy match up? Jeg vet i alle fall at jeg hadde blitt greit blid om Askren endte opp med to ødelagte knær. #MakeItHappenWSOF (Nei, det var ikke en seriøs hashtag. Fysj.).
Conor McGregor ser seg ut et nytt offer
Et hypetrain samtlige i redaksjonen trives på, er det som tilhører den irske fjærvekteren Conor McGregor. Han står med to seire i UFC på overbevisende vis, før han røk ut med kneskade, men han har nå sett seg ut et nytt offer. Denne gangen er det Diego Sanchez han har i siktet. Ikke nok med det, han har til og med uttrykt at han gjerne går helt opp til weltervekt for å møte “the dream”! Dessverre er McGregor ute på ubestemt tid grunnet en kneskade, men han mener at han skal være klar til å møte Sanchez i april, når UFC tar turen til Irland. Hvis denne kampen skjer kan jeg love skriking i falsett, frenetiske håndbevegelser og hopping med høy frekvens fra undertegnede.
Jon Jones biter over for mye
Jon Jones avslørte denne uka at han ikke føler seg klar for å trene igjen enda. Han sier kroppen hans ikke er klar for en treningsleir etter krigen mot Gustafsson, og at han vil feire jul med familien. Det var ikke det eneste Jones kom med. Han bekreftet at han vil pensjonere seg innen han er 30, og han avslørte også at han ville ha en superfight mot Cain Velasquez i løpet av 2014.
Mye tyder på at Gustafsson slo ut både vett og livslyst av lett-tungvektsmesteren. Det er en ting å planlegge fremover, og å ville ta seg litt tid til familien. Det er en helt annen å ville entre buret med verdens beste tungvekter. Jones er god i sin divisjon, men jeg tror Cain hadde spist ham levende, noe jeg gjerne kan tenke meg å se. I lett tungvekt har faktisk Jones allerede to kamper han burde ta. Den første er selvfølgelig mot Glover Texeira, og den andre er en rematch mot Gus. På den tida kan det ha kommet opp en ny aktuell utfordrer. Selv om jeg liker ideen om en superfight syns jeg divisjonen man holder beltet i burde komme først.
Oppsummering av TUF 18
TUF sesong 18. En sesong som var historisk allerede etter første episode, ettersom det for første gang var kvinnelige trenere, og også kvinnelige deltakere. Deretter ble sesongen historisk på enda et vis, da det for første gang var to fightere som ikke klarte å kutte nok vekt. Så mye historie, men likevel så lite underholdningsverdi. To trenere som hater hverandre burde jo gitt oss masse bra TV, men den gang ei. Miesha ertet Ronda hele sesongen, og Ronda ble like sint hver gang, men det sluttet å være gøy ganske tidlig. Jeg håpte Team Rousey skulle vinne før sesongen begynte. Etter 2-3 episoder håpte jeg Ronda skulle oppsøke profesjonell hjelp, enten i form av Nanny 911 eller Hundehviskeren. Det betydde på ingen måte at jeg heller begynte å heie på Team Tate.
Min reaksjon var at jeg begynte å kikke etter fightere som var verdt å heie på. Det ble fort Juliana Peña, både fordi hun var best å se på, og fordi hun var vill i buret. De andre som skilte seg ut var selvfølgelig britene, Michael Wootten og David Grant, rett og slett fordi de er briter, og fremsto som mye mer sympatiske enn de andre i huset. Kjærligheten for Juliana Peña ga seg fort, men David Grant ser jeg fortsatt på som en kjernekar, og jeg håper vi snart får se ham i UFC. Det var skrekkelig synd at han ikke vant finalen. Seieren gikk jo til Chris «personality of a potato» Holdsworth.
Så var det disse trenerne da. Miesha Tate kommer jeg nok aldri til å like. At hun favoriserte Juliana hele sesongen hjalp ikke, men at hun spilte offeret hver gang noe skjedde mellom henne og Ronda gjorde alt verre. At hun har med seg Bryan Caraway som assistenttrener hjelper ikke i det hele tatt. Han vet jeg om fordi han røk ut av TUF 14 i semifinalene, og fordi han albua Cat Zingano i bakhodet. Er det et menneske jeg ikke vil høre flere uttalelser fra noen gang igjen, er det ham. Miesha sa i et intervju at sosiale medier ga en stemme til folk som ikke burde hatt en. I mine øyne gjelder det spesielt hun og det lille mannfolket hennes.
Så har vi Ronda Rousey. En bortskjemt drittunge, som har fått viljen sin altfor lenge. Vi fikk se moren hennes i en episode, og da var det lett å se hvordan Ronda ikke er helt normalt skrudd sammen. Jeg har vært rimelig krass mot Ronda tidligere, men jeg må ærlig innrømme at jeg liker henne bedre enn Miesha, til tross for de umodne reaksjonene hennes på ertingen. Hva om vi snudde litt på ting, og det var en mannlig fighter som reagerte på det viset om han ble provosert? Jeg tror ikke så mange ville reagert på oppførselen hennes da. Vi snakker om ei dame som har tilbragt mye tid med Diaz-brødrene, så noe må jo ha smittet av. Laget hennes var i alle fall fornøyd med innsatsen Ronda gjorde, og det er jo faktisk det som er viktigst. Jeg håper fortsatt at Ronda knekker en av armene til Miesha når de møtes, og at Miesha gjør som Ronda anbefalte; nemlig å lære seg å tørke seg med den andre hånda.
Torstein og Andreas oppsummerte også sesongen. Det kan du høre på onsdagens episode av podcasten.
TUF 18 FINALE
Hvordan det ble bestemt at UFC ville ha 4 kvinnelige fightere fra sesongen til å sloss på finalekortet (i tillegg til finalekampen), klarer jeg ikke helt å skjønne. Jeg ville mye heller se for eksempel Chris Beal prøve seg i buret, men dette er jo likestillingens sesong, så jeg får vel bare holde kjeft. I protest gidder jeg ikke snakke om noen av TUF-kampene i noen stor grad. Mr. Potato Head submittet sjefsbriten, David Grant i herrefinalen. Hos kvinnene vant Juliana «føne håret i 3 kvarter om morgenen» Peña mot Jessica «griner hver gang kameraet er vendt mot meg» Rakoczy, på TKO. Med det var TUF 18 (endelig) over, og vi kan glede oss til både sesong 19 med Frankie Edgar og BJ Penn, og den tredje sesongen i Brasil med Chael og Wanderlei.
Nate Diaz vs. Gray Maynard
Den eneste kampen på dette kortet jeg faktisk gledet meg til var selvfølgelig Nate Diaz mot Gray Maynard. Jeg har tidligere innrømt at jeg liker begge Diaz-brødrene, og når Nate skal møte Maynard for tredje gang får jeg umiddelbart litt ståpels. Diaz hadde jo to strake tap før kampen, og jeg var veldig usikker på hvordan han skulle klare seg mot The Bully. Om jeg skulle satt penger på Diaz ville jeg satt dem på en submission, men så feil kan man altså ta. Allerede i første runde dro Diaz i land seieren via TKO. Dette var første gang Diaz vant på TKO siden 2012, og det er jeg skrekkelig fornøyd med.
Det å intervjue Diaz etter kampen må være en forferdelig oppgave. Diaz sa det han ville si, og avsluttet med et fantastisk sitat: «We gotta go, I got shit to do, I’m hungry!».
Til helgen får vi et betraktelig bedre kort, nemlig UFC Fight Night 33. I hovedkampen er det Mark Hunt og Bigfoot Silva som møtes. Vi får også en kamp som burde vært på TUF 18 finalekortet, nemlig Dylan Andrews mot Clint Hester. I tillegg møter vi Shogun James Te Huna, og en annen tidligere TUF-deltaker, Alex “Bruce Leroy” Caceres er også på kortet. Ryan Bader returnerer også, etter kampen som ga Glover Teixera en tittelkamp. Dette og mer kan du lese om i Ukas Roundup uke 49, som kommer i løpet av neste mandag!