Parissyndromet

This content has been archived. It may no longer be relevant

Parissyndromet er debutromanen til Heidi Furre, og kom ut på Flamme forlag tidligere i år. Den har blitt svært populær, i hvert fall om man skal dømme etter instagramfeeden min. Boken er ikke spesielt lang, 212 sider, og har ikke en særlig begivenhetsrik handling. Likevel likte jeg den svært godt.

LES OGSÅ: Den blinde guden

Et ekte syndrom

Visste du at det finst noko som heiter Parissyndromet? Spør Anna. – Nei? – Det er ein diagnose ein gir japanske turistar som kjem til Paris og får alle draumar og illusjonar om verdas vakraste by fullstendig knust. Ein får ein fysisk reaksjon, feber, hjarteklapp, panikk, og mest av alt kjenner ein seg bedratt når ein ser at Paris er full av hundedrit, fattigdom og faenskap. Dei trur Paris er som ein fransk musikal frå 60-talet, og så er det jo berre Paris. Rått og hardt. Fullstendig kaos.

Parissyndromet er faktisk et ekte syndrom, og det er dette boken tar utgangspunkt i. Om hovedpersonen ikke blir fullstendig desillusjonert og ser seg nødt til å ringe den japanske ambassadens kriselinje, så blir hun nok litt skuffet over hvordan Paris viser seg å være.

Hør omtalen:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2013/11/Parissyndromet-omtale.mp3]

Å finne seg til rette i en ny by

Jeg-personen flytter fra Tøyen til Paris for å jobbe som barnepike og lære seg fransk. Hun finner seg en liten leilighet der hun bor med norske Anna som går på teaterskole. I begynnelsen er det vanskelig å være alene i en ny by der hun ikke kjenner noen og alt er litt annerledes enn hjemme. Dagene tilbringes stort sett i leiligheten der hun prøver å pugge franske gloser, mens hun tenker på ham, gamlekjæresten som hun fremdeles lengter etter. Etter hvert kommer hun seg heldigvis mer ut. Hun blir kjent med en jente på en kafé, og hun begynner på et franskkurs. Sakte, men sikkert bygger hun seg opp et nytt liv og får en liten omgangskrets i Paris.

Ærlig beskrivelse

Det er denne hverdagen i Paris, med alle sine opp- og nedturer, boken handler om. Og det er overraskende interessant å lese om.

Som ung jente i begynnelsen av tjueårene er det lett for meg å identifisere meg med hovedpersonen. Særlig siden jeg selv også har prøvd å flytte til utlandet for å lære et fremmed språk. Mange som har vært i utlandet et år forteller bare om hvor flott og spennende de hadde det, sikkert fordi det er det man sitter igjen med etterpå. Parissyndromet viser at underveis er det mye som ikke er like rosenrødt, og det kjennes nesten befriende å lese.

Eg prøver å hugse Paris som byen der det alltid var ein plass å gå, alltid jordbær til to euro kiloen, parkar der det var lov å gå på graset. Alle lange metroturar åleiene heim om kveldane er gløymde, dei grå dagane som berre forsvann inn i kvarandre er gløymt.

Enkelt og vakkert

Furre beskriver opplevelsen veldig godt, og tar med vanskelighetene, kjedsomheten og ensomheten man går gjennom underveis. Hun får frem de små tingene som gjør at man ikke kjenner seg som hjemme. At dopapiret er rosa og at ingen tar av seg skoene når man er på fest.

Men Parissyndromet kan absolutt anbefales til andre enn unge, frankofile jenter som har møtt veggen på utveksling.

Boken handler først og fremst om vennskap og lengsel,  følelser alle kan relatere seg til. Fortellingen er dessuten krydret med mange spennende anekdoter.

Visste du at jorda roterer i 1675 kilometer i timen? Eg seier at det visste eg ikkje, eg kan ikkje kjenne det. Eg slår handa gjennom lause lufta, for å prøve å kjenne farten. Han seier at me bevegar oss ein kilometer gjennom universet i løpet av to sekund. Eg tel til to, kjenner det framleis ikkje. Han fortel meg at DNA-et vårt aldri meir kjem til å vere akkurat her, på denne staden i universet. Me har allereie reist mange km, berre på desse sekunda me har brukt på å snakke om det.

Kanskje litt flaut å si, men noe av det som gjorde at jeg likte denne boken så godt, var de enkle og vakre setningene. Underveis i lesingen tok jeg meg selv i å tenke på mitt eget liv sett utenfra, beskrevet med Furres språk. Da ble det med ett litt finere.

Det høres kanskje ikke slik ut, men Parissyndromet er ingen trist bok. Den er morsom og varm, og verdt å lese uansett hvilket forhold du har til den franske hovedstaden.

Anbefalte artikler