mma-revyen This content has been archived. It may no longer be relevant
Hele intervjuet med Joachim Tollefsen kan du høre i forrige ukes episode av MMA-Revyen, gjennom iTunes, RSS, eller som streaming nederst i artikkelen.
Pride inspirerte
Joachim Tollefsen (22) sin interesse for kampsport kom veldig tidlig. Det var boksing og Pride som fanget både han og kameratene sin gunst.
– Jeg startet veldig tidlig. Jeg var 12-13, kanskje yngre enn det også. Det begynte med Mike Tyson. Da hadde jeg veldig lyst å bli bokser. Men det begynte vel egentlig med Pride, som jeg ble introdusert til av eldre kompiser. Vi var veldig kampsportinteresserte da vi var små. Så Pride, Wanderlei Silva og Mirko Crocop, var de som fikk meg igang, og da fikk jeg øynene opp for thaiboksing. Kort fortalt var det Pride som fikk meg til å bli gira på MMA.
Støttet hjemmefra
Kampsporten kom som en selvfølge etter et så lidenskapelig forhold til idretten, og den har alltid vært der. Røttene for selve praktiseringen var også lett inspirert av slektskapet. Da han var 18 fikk han “grønt lys” hjemmefra.
– Jeg har noen eldre i slekten som holdt på med bryting og boksing, men det har aldri vært noe profesjonelle greier.
Da Joachim ble 18 begynte han med thaiboksing, og har nå vært aktiv i 4 år, med treninger hver dag.
– Det er en grunn til at jeg startet da jeg var 18. Familien min ville bare at jeg skulle være gammel nok til skjønne hva jeg begynte med. De har alltid støttet oppom at det er lurt. Den eneste som har vært litt skeptisk er moderen og bestemoren min tror jeg.
Hjemmet er Frontline Academy
En vanlig hverdag består av trening på Frontline Academy, der flere kjente norske fightere bruker tiden.
– Jeg trener kun på Frontline Academy, men jeg får titt og ofte tilskudd til sparringpartnere fra den gamle garden. Thomas Hytten er jo her og hjelper til. Jeg trener med Simeon Thoresen, Jack Hermansson, Mohsen Bahari og Håkon Foss, så jeg får jo veldig bra input sånn sett. Jeg trener også submission wrestling med Eduardo “Teta” Rios, så jeg har ikke mangel på treningspartnere eller trenere for den saks skyld. Det er ikke det jeg skylder på om jeg taper, for å si det slik. Noen er pionerer som startet sporten i Norge. Jeg er som en svamp.
Var skeptisk til merkekamper
Han hadde egentlig aldri tenkt seg til landslaget. Ryktet gikk at man måte skille seg ut ved å gå mange merkekamper. Som allerede suksessrik amatør-utøver var Tollefsen skeptisk til dette.
– Jeg har allerede gått en del kamper. Jeg hadde egentlig ikke noen ambisjoner om landsslaget, før jeg skjønte at det var noe å hente ved det. Først trodde jeg at det var mye oppbygging rundt det, slik at man måtte gå mange merkekamper, så for meg føltes det som å gå litt tilbake.
– Det var noen som sa til meg at man måtte gå masse merkekamper, og det var jeg egentlig ikke interessert i, fordi jeg hadde nettopp vunnet en turnering i Tyskland. Det gjorde at jeg følte at det ble ett steg frem og to skritt tilbake. Men da jeg var på tryouten var det jo ikke akkurat dårlige folk som dukket opp.
Tollefsen er en av de få som har gått rett inn i troppen for sin vektklasse. Med andre ord var dette ren plankekjøring.
– Jeg har alltid respekt for motstanderen min uansett. Standupen min følte jeg at det i hvert fall ikke var noe å si på. Så har jeg kjørt veldig mye på bakken de 2 siste årene. Det var vel greit å trene med de beste, for jeg måtte jo bare representere klubben.
Studerer ikke motstanderen
–For å være helt ærlig sjekker jeg aldri opp sparringpartnere eller motstanderen min før jeg møter dem. Så jeg visste ikke hvem som kom, eller om noen som var der.
Joachim har ingen revolusjonerende ny stil. Han har gått for det som funker. Den klassiske brasilianske stilen, med god thaiboksing backet opp av god jiu jitsu. Det han dog gjør som er unikt, er å ta kamper nærmest på sparket. Taktisk sett.
– Ja, vi skal jo sloss, og det som skjer det skjer. Man kan sitte i flere måneder på youtube og sjekke ting ut, men jeg liker bare å ta det når jeg er der. Man har jo øvd, og man blir ikke satt i en posisjon man ikke har vært i på trening. Jeg har åtte amatør kamper, og 6 – 2 i rekord. Jeg tapte semifinalen i EM i 2011, også tapte jeg en kamp mot en svenske i Belgia, før jeg dro ned til Tyskland. Da ble jeg sparket så det var ikke noe feil.
22-åringen håper at dersom han først taper, så skal det være til verdensmestre.
– Man må være med på å ta juling, og man kan ikke være redd når man går kamp.
Høye ambisjoner
Ambisjonene er selvsagt å bli best, og å få det resultert i en verdensmestertittel. Ambisjonene han har for landslaget er enkle og gode prinsipper.
– Jeg har bare lyst at de som er på landslaget er gode treningspartnere for meg og jeg for dem, men ambisjonen generelt er å bli verdensmester. Man kan ikke gå inn i denne sporten her og ikke tenke sånn. Man må være best.
MMA-Revyen har omtalt det som skulle være det nært forestående møtet med Irland tidligere. For ikke lenge siden raknet denne duellen, og fremtiden til landslaget er mer uklar.
– For å være ærlig visste jeg i forkant at det kom til å bli mye mas med å sette opp de kampene, for det er en million mennesker som skal gås igjennom før det blir satt opp. Så jeg bare håper på det beste, og at det kommer så fort som mulig. Men jeg har alltid vært flink til å ta vare på meg sev, og de jeg trener med tar godt vare på meg, så jeg får meg alltid kamper.
– Vi har ikke hatt noe særlige møter da. Vi skal ha et møte nå, 30 november og 1 desember. Jeg gleder meg veldig til å få truffet alle som er på landslaget og bare være oss. Men nei, det har ikke vært så veldig lagfølelse helt enda, for å være helt ærlig.
Blir viktig å bygge lagfølelsen
En god lagfølelse er særdeles viktig i lagsporter. Selv om MMA er en enmannskamp, er det ingen enmannssport. Psyken, kameraderiet og godfølelsen bør være med deg når man reiser land og strand.
– Det er jo veldig viktig. Man skal trossalt bo sammen i Las Vegas, og reise mye rundt sammen. Så jeg synes at det hadde vært bedre med flere samlinger bare for å få kjent litt på hverandre. Når det er sagt, er det vanskelig å få folk til å møtes ofte når man bor rundt omkring i hele Norge, og det er nok ikke bare pengene det går på.
– Noe av det viktigste for meg, iallefall når man reiser ned, er å være trygg på han som står i hjørnet ditt. At han vet hva han skal si til deg spesielt hvis det går dårlig, og at han vet hva han skal si om det går bra. Jeg er veldig spent på å se hvordan det er å ha helt fremmede i hjørnet ditt, eller «fremmede» når du skal gå kamp, men en får bare håpe på det beste.
Noe av det vanskeligste med å være en journeymanfighter er jo selvsagt hvordan en skal planlegge tiden sin.
– Jeg har ikke tenkt å gå noen merkekamper, og eneste grunnen til det er fordi jeg er livredd for å skade meg for en kamp som ikke er så viktig i mitt hode. Jeg må være veldig motivert og gå fremover. Jeg føler med en gang når man har tatt steget, og gått utenfor komfortsonen sin, ved for eksempel å gå kamp i utlandet. Det er likt som sparring, man kan ikke ta det seriøst.
– Uansett hvilken kamp man går, om det er merkekamp eller ei, så er den følelsen ekte. Uansett om den andre ikke kan slå deg ut , så vet jeg at han vil prøve seg. Så det er absolutt viktig at man går merkekamp om man ikke har noen erfaring ifra før. Jeg føler jeg har gått nok kamper til å gå fullkontakt.
(Toppfoto: Joachim Tollefsen)
____________________________________________________________________________________________________
MMA-Revyen hører du hver onsdag kl. 21:00. Podcasten slippes rett etter sendingen og er fortsatt enklest å høre i iTunes (gi oss gjerne en Review).
Vi er også på Facebook.com/MMARevyen