Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
“The missionaries, they tell us we will be left behind. Been left behind a thousand times, a thousand times. If you wanna be righteous get in line.”
Arcade Fire har siden deres forrige utgivelse, det helt brilliante The Suburbs, besøkt Haiti. Denne opplevelsen var i stor grad med på å forme deres nyeste plate, Reflektor.
— Misjonærene trodde de hadde noe å lære folket i Haiti om Gud. Men det er vel heller helt motsatt, forlarte Win Butler, vokalist og låtskriver i bandet, etter besøket.
Han har fortalt at Reflektor også er sterkt inspirert av den danske filosofen Søren Kierkegaard, og da spesielt hans essay The Present Day. Her advarer Kierkegaard mot fremveksten av latskap, nihilisme, defaitisme i hans samtid. For Kierkegaard var lidenskap og handling viktigere enn endeløs, passiv refleksjon. Dette er et sentiment som reflekteres tydelig i alt Arcade Fire gjør.
Arcade Fire er ikke redd for å kanalisere sterke følelser og meninger gjennom musikken, og har latt dette være drivkraften i den så langt plettfrie discografien deres. Det er episk, politisk og teatralsk. Musikken er ofte pressende, et øyeblikkelig og rått kall til handling, til opprør. Et desperat forsøk på å vekke lytteren, til en verden som raser sammen rundt ham. For Arcade Fire haster det.
KVALITET OG KVANTITET
Med sine 75 minutter er dette det lengste albumet i katalogen deres så langt. Det kan virke overveldende, men for min del var albumet over på et blunk. Det er ikke langt mellom høydepunktene, og for noen høydepunkter!
På Here Comes The Night Time kan man nesten kjenne det siste av tropevarmen på det haitiske dansegulvet i det solen går ned over den strømløse slummen. Og om du klarer å sitte i ro i det It’s Never Over (Oh, Orphues) kicker inn i høygir så er du flink (kjip).
Og la oss ikke glemme Afterlife, en sang som er ukens låt denne uken av en grunn! Man oppdager en ny favoritt hver gang man hører gjennom albumet, og som med alle deres tidligere album så belønner Reflektor gjentatte gjennomkjøringer.
FRISKT OG EGET
Albumet er ikke like variert som deres forrige album, the Suburbs, og ikke like spennende. Enkelte sanger kan virke litt tamme, som We Exist og Here Comes The Night Time II. Lyden er i større grad konsistent, men i tillegg mye mer egen. De er nå mer enn noensinne sterkt inspirert av Haitisk festivalmusikk, og dette setter et friskt, tropisk preg på lydbildet deres. Dette er ikke en like dyster og håpløs plate som forgjengeren. Det post-apokalyptiske landskapet i The Suburbs er byttet ut med palmefylte slummer fulle av dansende mennesker.
Det har alltid virket som en prioritet for Arcade Fire å fornye og utvikle seg fra plate til plate. De er blitt betydelig større de siste årene, og det er godt å se at jaget etter orginalitet og nyvinning fremdeles bestemt er til stede.
Lyrikken er som vanlig fantastisk, og Win Butler fortsetter å fortelle nye historier og utfordre rammene for hvilke temaer musikk kan berøre.
Win har uttalt at han hater den konservative lyrikken i rock, og går som vanlig forran med et godt eksempel. (Dette er tross alt mannen som skrev en fantastisk låt om baksidene ved å skrive e-post istedenfor brev.)
DANSBART
Albumet er også deres mest dansbare til nå. Og det er lett å skjønne når man ser hvem som står bak spakene denne gangen. James Murphy, mannen bak det fantastiske electronica/dance-prosjektet LCD Soundsystem har nemlig produsert platen. Arcade Fire har ønsket seg Murphy som produsent de siste syv årene, og det er helt forståelig når man hører hva mannen får til. En match skapt i himmelen. Det er nesten så man tilgir ham for å ha oppløst LCD. Men bare nesten.
Dette er et alt i alt nok et mesterverk fra Arcade Fire. Det topper kanskje ikke deres etter min mening så langt største bragd, The Suburbs, men det er likevel en verdig etterfølger. Om Funeral var desperasjon, Neon Bible paranoia og Suburbs håpløshet, så er Reflektor gjenoppstandelse. Det er deres mest håpefulle, handlingsorienterte plate siden Funeral. Det er en dans i ruinene.
Jeg vet at dette er et album jeg kommer til å tilbringe fryktelig mye tid med fremover, og jeg gleder meg.
Beste sanger: Here Comes The Night Time, Afterlife, It’s Never Over (Oh Orpheus), Flashbulb Eyes
