Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Jeg skal ærlig inrømme at jeg stilte meg i det skeptiske hjørnet da Arthaus slapp svarthvitt-filmen Francis Ha. Plottet skrek av hipster, men til min overaskelse ble denne filmen lett en av mine favoritter fra høstens utvalg, for Francis Ha “brings the feels”.
Rosenrød tilværelse
Frances Ha er historien om den 27 år gamle danseren Frances, som lever drømmen i New York City. Jeg tar veldig løst på når jeg sier “lever drømmen”, for strengt talt er hun blakk og en reservedanser i et dansekompani. Men dette hindrer henne ikke i å stråle med samme positive disposisjon man kan forvente av en valp som finner halen sin for første gang.
Frances, og hennes relasjoner til menneskene rundt seg, er som en pose med Twist; enten er det “god gang fiskestang” eller så har man egentlig bare lyst til å dekke øynene fordi det er flaut! Jeg ler og og rister på hodet i fortvilelse om hverandre.
Knoll og Tott
Hun har et nesten amorøst forhold til sin bestevenninne Sofie. De har den typen forhold man hyppig finner i fjortissårene, som man av og til ser på gaten og misunner. Det er en fnisete duo som aldri virker å gå lei hverandre.
Sofie driver sin karriere i bokbransjen, og har egentlig alt på stell. Det er gjerne her jeg bør nevne at det er hun som også betaler leien for seg og Frances (som reservedanser i et lite kompani kan man altså trygt si at Frances ikke ruller i penger). De har et forhold som fint kan minne om et platonisk lesbisk par.
Sofie og Frances er totalt synkroniserte i hverandres hverdagsliv, inntil det som ofte skjer med alderen mellom nære venner.
Den ene av dem får plutselig lyst til å bli voksen, ikke “wiii, nå kan jeg drikke sprit på byen”-voksen, men mer av typen “har du sett de nye Georg Jensen-lysestakene?”.
Sofie vil flytte til det dyrere nabolaget Tribeca med en annen venninne, som også faktisk kan betale sin del av leien.
Verden virker plutselig ikke like rosenrød for Frances, som tidligere samme dag slo opp med kjæresten fordi hun innså at hun heller ville bo med Sofie enn han.
Vennskapet deres beskrives så vakkert og avhengende, at det ikke tar mange minuttene før man ser hvilken vei dette går. De fleste vil kjenne seg igjen i angsten av å miste nære venner til voksenlivet. Jeg kjenner i hvert fall selv at det drar i hjertetrådene.
Videre følger vi Frances igjennom flere adresser, oppturer, spektakulære nedturer og hvor flaut det egentlig er å ikke ha helt funksjonelle sosiale antenner. Gjennom filmen markeres perioder i Frances’ liv med adressen hun bor i. Normalt ville dette vært en turnoff for min del, men regissøren Noah Baumbach får det til å virke veldig naturlig og nesten poetisk.
Multitalent
Greta Gerwig har ikke bare skrevet manuset med Noah Baumbach, men hun har også selv hovedrollen, og gjør en bemerkelsesverdig bra jobb! Sist jeg så Greta Gerwig spilte hun i en film jeg unngikk som pesten, re-maken til 1981-filmen “Arthur” med komikeren Russel Brand.
Greta er ikke den eneste gjenkjennelige. Adam Driver, som spiller karakteren med samme navn i HBO-serien Girls, spiller en av Frances’ samboere – og dette er til å sette pris på.
Soleklar favoritt
Det er mange aspekter med filmen som gjør at den fort kan bli en favoritt; den viser oss livet på en genuin og sårbar måte. Karakterene har aspekter man kan identifisere med hos seg selv eller venner. Selv om ikke mange av oss er spontane nok til å ta en åtte timers flytur til Paris på Mastercard kun for å bevise et poeng.
Det er noe ved Frances som ikke gjør meg irritert på hennes fatalt idiotiske innfall, men mer en lett forelskelse grunnet hennes ukonvensjonelle utstråling og naive vesen.
Hvor mange har ikke vært hjemme i helgen og smilt fint igjennom hele oppholdet uten å nevne et ord om at mobilregningen har fått to purringer?
Frances er den typen desorientert man helst vil riste samtidig som man vil gi henne verdens mest betryggende klem.
Filmen er gjennomtenkt, og til tider veldig artistisk. Den kan fort minne om den tyske filmen “Oh Boy!” både i tematikk og stil.
Problematikken i Frances Ha treffer på tanker alle har: voksenlivet, venner, ambisjoner og livets harde realiteter. For ikke å snakke om musikken som sitter som et skudd i enhver scene.
Har du kun rom for én svarthvitt-film i år, do yourself a favor; se Frances Ha!
(Alle foto: Arthaus)
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, som velvillig deler av sine filmnerdete sider hver torsdag klokken 11.00! Få med deg oppdateringer, anmeldelser, diskusjoner og intervju fra filmens verden på podcast, eller siste ukes streaming.
