mma-revyen This content has been archived. It may no longer be relevant
Denne uka gikk det visst en event på Spike TV kalt Bellator C. Så du den? Ikke jeg heller.
TV2 hiver seg på MMA-bølgen
Som de fleste kanskje har merket har TV2 Zebra begynt å sende MMA, og til høsten skal de altså begynne med sitt eget nyhetsmagasin om sporten; MMA-studio. De fleste har kanskje også merket at de kun sender Bellator. Skal det nye programmet fokusere mest på det? TV2 er vel ikke akkurat kjent for å reklamere for noe de ikke sender selv, men betyr det at de kommer til å fokusere mindre på UFC? Det er selvfølgelig vel og bra at TV2 har innsett potensialet i MMA, og at de skal vise folk at det er en ekte sport og ikke bare vold, men tar de litt for lett på oppgaven? Svarene får vi sannsynligvis i etterkant av lanseringen den 17.oktober.
Norske Emil Weber Meek igjen
Emil Weber Meek fra MMA Trondheim gikk i helgen kamp i Strength & Honor Championship, og vant på TKO etter 25 sekunder. Han er nå 4 – 1, og har vunnet alle kampene på samme viset. MMA-revyen snakket med Emil tidligere i uken, og intervjuet kan du lese HER. Denne uken går enda en MMA-Trondheim-fighter i ilden. Thomas Formo går kamp i EUMMA, som sendes på Viasat Sport torsdag. Mer kan du lese ved å klikke på bildet under.
UFC annonserer julaften 2.0
Denne uken ble det annonsert at Matt «The Immortal» Brown og Carlos «the Natural Born Killer» Condit, møter hverandre ved UFC on Fox 9. For de som ikke har klart å registrere det enda, dette blir et av årets høydepunkter. Det blir julaften, bursdagen din, lønningsdag, langhelg og pizzabord på en gang!
Hvis du ikke har fått med deg hvem som er på dette kortet så langt får du det her:
Anthony Pettis vs Josh Thomson
Urijah Faber vs Michael Mcdonald
Carlos Condit vs Matt Brown
Chad Mendes vs Nik Lentz
Joe Lauzon vs Mac Danzig
Scott Jorgensen vs Ian McCall
Danny Castillo vs Edson Barboza
Kelvin Gastelum vs Court McGee
Hvis du nå sitter der uten verken gåsehud eller fråde i munnvikene trenger du ikke å få panikk eller ringe legen, du er nemlig død. MMA-revyen sender i så fall sine dypeste kondolanser til dine nærmeste pårørende.
Uriah Hall får en siste sjanse
Undertegnede sliter fortsatt med whiplash etter å ha sittet på første rad på Uriah Halls hype train, men jeg gleder meg likevel til å se «primetime» tilbake i ringen. Han er nå satt opp til å møte veteranen Chris Leben ved UFC 168, og det begynner å lukte kutting for den av dem som ikke får hånden hevet etter oppgjøret. Uriah tapte sine to kamper siden han ble tatt opp i UFC, og Chris Leben har tre strake tap. Så den som taper må nok se seg om etter en ny arbeidsgiver. Chris Leben: attorney at law klinger overraskende bra.
The eagle has landed
UFC 165 er vel overstått, og vi fikk alt fra enorme knock-outs til lange kriger som gikk til dommerne. Først ut på hovedkortet var Pat Healy mot Khabib “The Eagle” Nurmagomedov, og vi (spesielt Torstein) var spente på å se hvordan den ubeseirede russeren kom til å klare seg mot en i UFC’s topp ti, uten at vi var spesielt overraskede over resultatet. Nurmagomedov viste at han hører hjemme blant de beste i divisjonen, og dro i havn en svært overbevisende UD. Hjemme i stua ble det diskutert hvor kult det hadde vært med en russisk mester. I hans neste kamp vil jeg gjerne se Khabib mot noen i den øvre halvdelen av topp 10, helst Benson Henderson eller Gray Maynard.
Strikere på bakken
Neste kampen ut var nummer 7 på UFC’s mellomvektsrangering, Costa Philippou, mot Francis Carmont fra GSP’s Tristar Gym. Her forventet vi en stående krig mellom to dyktige strikere, men det gikk på ingen måte som vi hadde forutsett. Carmont tok ned Philippou hvor han dominerte ham på bakken i over i store deler av kampen, og man kunne se tydelig på Costa at slaget var tapt i pausen mellom runde to og tre. Dommerne fikk avgjøre denne óg, og de ga seieren fortjent til Francis Carmont. Om man er etterpåklok tenker man at dette ganske klart var den kampen man skulle brukt til å ta en toalettpause, før man lagde popcorn og tok en høneblund. Denne kampen var så begivenhetsløs at det ikke kommer noen gif.
Det holder ikke å bare slå hardt
I den 3. kampen på hovedkortet var det to tungvektere fra TUF: Heavyweights, i form av Matt «meathead» Mitrione og Brendan «The Hybrid» Schaub som møttes til dyst. Meathead er ikke akkurat kjent for sine egenskaper om kampen går til bakken, og under UFC 165 fikk vi se hvorfor. Schaub tok ned Mitrione, og choket ham ut med et d’arce choke etter rett over fire minutter i første runde. Spørsmålet man må stille seg etter denne kampen er om det egentlig er plass til ensidige fightere som Matt Mitrione i en organisasjon hvor man må kunne mer enn å slå hardt for å lykkes. Jeg for min del trenger ikke å se mer til Meathead, selv om han vinner premien for beste walkout-låt.
En knockout av de sjeldne
En av kampene jeg gledet meg mest til ved UFC 165 var Renan Barao mot Eddie Wineland, om Interimbeltet i bantamdivisjonen. Før kampen begynte var jeg temmelig sikker på at det kom til å bli plankekjøring for brasilianeren, og etter en temmelig rolig førsterunde var jeg klar for at Baroa skulle vise Wineland hvorfor man ikke bøyer seg etter såpa i fengsel. Ca halvannet minutt ut i første runde fikk jeg rett. Barao fikk et godt treff med et noe heldig spinning back kick, og sendte Wineland i bakken før han svermet over ham med slag til dommeren stoppet kampen. Renan Barao er fortsatt ubeseiret de siste 8 årene, og i mitt sinn har han befestet sin posisjon som den ekte bantam-mesteren.
Tittelkamp med antiklimaks
Jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å huske best fra kampen om tittelen i lett tungvekt. Det var 25 nervepirrende minutter, og mest av alt følte jeg lettelse da det endelig var slutt. Ikke at det på noen måte var en kjedelig kamp, men jeg håpte med hjerte og sjel at Gustafsson skulle ta beltet hjem, og man kan ikke slappe av når man heier mot Jon Jones. Etter de tre første rundene var håndflatene klamme, skuldrene høye og hvilepulsen et fjernt minne, men det så ut til å gå veien. Det var tre tette runder, men med mine skandinaviske briller var alle rundene gått til the Mauler. Så kom fjerde og femte runde, og jeg er sikker på at om jeg var en neglebiter hadde jeg tygget meg ned til håndleddene på de siste ti minuttene. Hadde det ikke vært for den perverst harde haka til Alexander Gustafsson ville nok aldri den kampen gått tiden ut, men svensken overlevde de to siste rundene, selv om han så ut til å være nær kollaps på slutten.
Fjerde runde var også veldig jevn, med Gustafsson god i begynnelsen og Jones på slutten. Roen senket seg da kampen var over. Med de tre første rundene i lomma, og kanskje den fjerde, måtte jo svensken bli ny tittelholder, og bli den første skandinaviske tittelholderen i UFC. De klamme hendene begynte å tørke, skuldrene var på vei nedover og hvilepulsen meldte sin ankomst. Selv om det endelige svaret ikke var kommet, var i alle fall frykten for en knock out borte, og jeg begynte å gjøre meg klar for både jubelskrik og obligatorisk hopping rundt på stuegulvet.
Bruce Buffer leser opp dommerkortene. Et av dem gir litt mindre mening enn de andre. 49-46? Var det en dommer som ga Gustafsson 4 runder? Så kommer det metaforiske balleslaget. ..aaaand still the undisputed UFC light heavyweight champion of the world… Jon Bones Jones!
Som det forvokste, irrasjonelle barnet jeg er begynner jeg umiddelbart dele ut skylda for min skuffelse. Gustafsson slipper unna. Selv om han åt high kicks som om de skulle vært saltstenger på vorspiel, var det ikke hans feil. Nei, de som skal klandres er dommerne. Og er det rart? Vi snakker ikke om de skarpeste knivene i skuffen. Vi snakker ikke engang om kniver! Vi snakker om gamle, flisete tresleiver, plassert i knivskuffen, ved et uhell. Hvordan blir man egentlig dommer i MMA? Finnes det noen form for opplæring, eller blir det valgt tilfeldige navn fra telefonkatalogen?
Det er ikke nok for meg at Gustafsson ga Jones mer motstand enn han noen gang har møtt før. Det er ikke nok at han var den første som tok ned mesteren noen gang. Det er ikke nok at han gikk de fem rundene, og trengte mindre hjelp enn motstanderen for å komme seg ut av ringen. Jeg ville ha et skandinavisk belte, og i mine øyne var det dommernes feil at det ikke ble sånn.
Jon Jones gikk ut med en t-skjorte med påskriften “not quite human”, men Alexander Gustafsson viste at Jones var nettopp det. Han var den første som tok mesteren ned, han stoppet ti av elleve nedtakninger, og han landet flere slag både på hodet og kroppen. Det var en grunn til at Jones så ut som panna til Mark Hominick i hele ansiktet etter kampen, og Gustafsson slapp med et kutt på hodet. Ja, jeg er partisk, jeg er bitter og jeg er full av dårlige unnskyldninger, men etter den påkjenningen det var å se den kampen er det kjipt å tape på leg kicks.
Her kan man tydelig se at Jones enten fikk juling, eller traff på en aggressiv duracellkanin bevæpnet med alle verdens botox-sprøyter på veien til sykehuset.
___________________________________________________________________________________
MMA-Revyen hører du hver onsdag kl 21. Podcasten slippes rett etter sendingen og er fortsatt enklest å høre i iTunes.
Gi oss gjerne en iTunes Review. Facebook.com/MMARevyen