Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Historien utspiller seg i Russlands overklasse mot slutten av 1800-tallet, hvor ekteparet Karenin utgjør fronten for den sosiale eliten. I det Anna (Keira Knightley) skal til Moskva for å besøke sin bror Stiva (Matthew Macfadyen), hans kone Dolly og svigerinne Kitty baller det på seg med komplisert kjærlighet. For det er på togstasjonen i Moskva at Anna møter den sjarmerende offiseren Vronsky (Aaaron Taylor-Johnson) for første gang.
Lidenskap og håpløs kjærlighet
Og i det de ser hverandre igjen på ball, oppstår lidenskapen. Vronsky følger etter Anna til St.Petersburg, som gjør det vanskelig for Anna å være den perfekte mor og hustru. Annas ektemann (Jude Law) viser seg, til tross for situasjonen, å være en tålmodig og tolerant ektemann. Men etter hvert som utroskapet utspiller seg, blir Anna mer og mer et offer for de strenge sosiale normene i den russiske overklassen.
Parallelt med Annas ville eventyr tar vi del i Levin Konstantins (Domhnall Gleeson) historie. En litt naiv landeier som hele sitt liv har vært håpløst forelsket i den skjønne Kitty, men i det Kitty viser seg å være forelsket i Vronsky gir Konstantin opp håpet. Han bestemmer seg for å leve det “enkle liv” på landet, men greier likevel ikke å glemme Kitty.
Magisk!
Regissør Joe Wright har denne gangen valgt å bruke teatersalen til det fulle. Salen gir oss en følelse av at vi er på teater, og åpner for bruk av teatralske virkemidler og overganger. Flere scener er blitt grundig koreografert og musikken underbygger mye av handlingen. Det blir til tider ganske meta. Karakterene kan i det ene øyeblikket være på teater, før scenen blir brukt til både skøytebaner, hesteløp og bosted.
Det er lett å henge seg opp i de mange detaljene. Om det er negativt eller positivt får en selv bedømme, men for min del var det en fin opplevelse. Det var særlig en gigantisk lysestake som oppslukte meg, i tillegg til et klossspill med bokstaver. Dette spillet kan assosieres med dagens chat, for det blir flittig brukt i situasjoner hvor det ikke er så lurt å snakke åpenlyst. Og da særlig en scene hvor to av karakterene erklærer sin kjærlighet for hverandre. Ryktet sier at Leo Tolstoj faktisk fridde til sin kone på denne måten.
Ferske, norske og britiske fjes.
En annen artig funfact er at birollen Anoushka blir spilt av den norske Guro Nagelhus Schia. Dette er både hennes debut som skuespiller og som koreograf på storfilm, noe hun skal ha all ære for! Briter på film slår heller aldri feil, som den unge Aaaron Taylor-Johnson er et prakteksemplar på. Han har alt! Utseende, stemmen og sexscener med Keira Knightly i en alder av 23… Og selvfølgelig er Jude Law som alltid fantastisk! Karenins rolige og elegante væremåte kler Jude.
Eleganse er generelt et gjennomgående trekk i filmen, men i det skuespillerne skal kombinere eleganse med overdådig kjærlighet blir det alt for pompøst. Det blir til tider også fryktelig vanskelig å henge med i relasjonene mellom karakterene. Da hjelper det heller ikke at navnene er russiske samtidig som både Vronsky og Konstantin heter Alexis til fornavn.
Om du er i overkant interessert i teater, litteratur eller bare digger Jude Law så taper du ingenting på å se “Anna Karenina” fra og med 22.februar!
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=rPGLRO3fZnQ&w=640&h=360]
