Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi blir dratt inn i Frankrikets historiske 1800-tall og kommer tett inn på fattigdom og revolusjon. Jeg velger å stoppe der, filmen varer jo tross alt 3 timer. I tillegg er det mange som allerede kjenner historien, men for dere som ikke gjør det kan jeg røpe at hovedpersonen ikke er Anne Hathaway. Den store stjernen er Hugh Jackman.
Gode prestasjoner
Hugh Jackman som Jean Valjean gjør en fantastisk prestasjon. Det er en mann som holder sitt løfte samtidig som det er en mann på flukt. Victor Hugo har skapt en helt. Jeg håper virkelig det finnes flere menn som Jean Valjean der ute. Og her kommer den største klisjeen av dem alle: Verden hadde blitt et bedre sted.
Inspector Javert (Russell Crowe) glemmer sjeldent et ansikt og bruker hele sitt liv på å finne Jean Valjean. Crowe egner seg godt til den pliktoppfyllende og maktsyke Javert, som viser seg å bli en rolle du både misliker og sympatiserer.
Vi kunne ha klart oss uten
Og når vi først er inne på å mislike, så må jeg si at Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter var de siste skuespillerne jeg hadde forventet å se i en storslagen film som dette. De står selvfølgelig for å underholde tilskuerne når ting er på sitt verste, men om dette skøyerparet var et lurt valg er jeg sannelig ikke sikker på. Vi må også huske at Sacha og Helena skal synge..
Regissør Tom Hooper har revolusjonert sang på film. Alle som synger skal synge der og da, ingenting skal være spilt inn på forhånd. Dermed er det kanskje ikke så rart at sang blir så naturlig at en vanlig dialog skurrer i ørene, men når flere synger samtidig gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det kan være anstrengende, men det er et lurt trekk for at det ikke skal bli ensformig.
Gråtefest
Når det er sagt tar jeg av meg hatten for en feilfri reise inn i det franske 1800-tallet. Både kostymer, rekvisitter og sminke er på plass. Ikke at jeg tror sminke en gang er brukt. Særlig Anne Hathaway utmerker seg her. Tårer, snørr, blod, svette, skitt og rødsprengte kinn får du se gang på gang. Det er alt dette som gir historien og karakterene troverdighet.
Og ikke bare er det tårer på skjermen, det kommer noen tårer blandt publikum også. Det ville nærmest være umenneskelig og ikke felle en tåre under siste scene. En bivirkning etter filmen vil være å nynne på ”Do you hear the people sing?” resten av dagen, men det er en sang vi ikke kunne vært foruten.
Victor Hugo har skrevet en sensasjonell historie, og Tom Hooper har gitt den et spektakulært uttrykk. For min del er det nok å ha sett den en gang. Ikke fordi den på noe måte er dårlig, men fordi det er en filmmusikal som alltid vil sitte friskt i minnet.
Trailer: