Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Det nærmer seg minnesfest for helgener og martyrer, og feires skal det også på kinolerretet. I år er det særlig en skrekkfilm som utpeker seg og har all sin rett til å bli kalt: årets store halloweenfilm, nemlig filmen ”Sinister”.
Regissøren Scott Derrickson har valgt å dra oss inn i livet til en berømt, amerikansk krimforfatter. Det er derimot ikke snakk at forfatteren skriver fiksjon. Elison Oswalt (Ethan Hawke) skriver om ekte hendelser. Det er 10 år siden Oswalt hadde boken sin på bestselgerlisten, og etter mange bomturer er både han og familieøkonomien sulten på en ny bestselger. Han er familiefar, men først og fremst forfatter. Oswalt er villig til å gå langt for å nå toppen igjen.
Resten av familien Oswalt er ikke særlig begeistret for det nye hjemstedet. Konen, Tracy, vil ikke vite noe om historien mannen hennes skal skrive om. Oswalt har ikke bare flyttet familien inn i samme by eller gate der mordet fant sted, men i samme hus. Der treet, hvor familien på fire ble hengt i, står uforandret. Uansett hvor mye Tracy prøver å skjerme deres barn, Ashley og Trevor, fra farens groteske jobb, har eksponeringen fra arbeidet uante konsekvenser. Det hjelper heller ikke at sheriffen har lagt hat på ideen om at Oswalt skal rive opp i en tragisk hendelse for småstedet.
Det som for Oswalt begynner som en allminelig mordsak, utvikler seg når han finner en eske på loftet. Du blir kjent med en skikkelse som ligner “Jigsaw” fra SAW-filmene, og du vil ikke glemme han med det første. I det etterforskningen til krimforfatteren er i gang, løper du et skrekkmaraton uten like. Under filmen begynner jeg å verdsette dagslys, for om nettene presser den fryktinngytende filmmusikken meg bare lenger og lenger ned i setet. Musikken i Sinister tar avstand fra de stressende melodiene vi kjenner igjen fra filmer som Psycho og Eksorsisten, og musikken er rolig og kalkulert.
Et tips til den som ikke er vant til denne typen film: sett deg ytterst (gjerne ved døren) så du kan bruke enhver unnskyldning til å ta deg en liten pause. Jeg satt langt nede i setet da filmen var på sitt verste. Med hendene foran ørene og blikket ned i skjerfet, da jeg ikke har mange skrekkfilmer på filmrepertoaret.
Allikevel kan man, etter hvert som bitene i Oswalts puslespill faller på plass, forutse hva som skjer. Og til min store overraskelse klarte jeg omsider å komme til rette i kinosetet under sluttinnspurten. Det ble for min del en lettelse å faktisk kunne se slutten oppreist. For de som liker skrekkfilmer, kan slutten på Sinister virke skuffende. Det kunne ha vært noen hakk verre, og en klisjé eller to mindre. Annet enn dette var 98 % av filmen som en skrekkfilm skal være: uutholdelig skummel. Både filmusikk, Ethan Hawke og spennende filming får pulsen til å gå høyt og gåsehuden sittende gjennom hele filmen.
Happy Halloween!