admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Michael Fassbenders vei til berømmelse har vært både kjapp og effektiv. Den første spillefilmen spilte i var ingen ringere enn 300 som den vel-olja krigereren Stelios, etterfulgt av en mindre kjent rolle i Francois Ozons Angel. Det var ikke før han fikk en rolle i Steve McQueens Hunger, Fassbender ble lagt merke til, og det med god grunn.
Fassbender spiller Bobby Sands, et frivillig medlem av Den Provisoriske Irske Republikanske Armé – IRA. Han ledet den irske sultestreiken i 1981, hvor hver streikedeltager startet å sulte to uker etter forrige mann startet, i håp om å få økt publisitet etter hvert som fangenes tilstand stadig forverres.
Bobby Sands døde etter 66 dager, av sultmangel. Det er disse siste dagene, og hendelsene som ledet til sultestreiken, Hunger fokuserer på.
Jeg har ved tidligere anledninger hyllet Christian Bale (The Dark Knight, The Machinist) for sitt metodeskuespill, og Michael Fassbender kan måle seg med Bales innsats. Der hvor Fassbender er en klump med vener og muskler i 300, er han en skrøpelig skikkelse i Hunger. Spesielt mot filmens slutt hvor vi får se virkningene sultestreiken har på Sands.
Den sykelige tynnheten Fassbender sliter med, er skremmende der Sands får et bur montert over seg for å hindre dynen i å irritere huden hans.
Sands gradvise forfall gjør en målløs. Mangelen på fett setter klumper i halsen på en.De gedigne liggesårene han får av å være sengeliggende, den ujevne pusten, krampetrekningene og de tørr-sprukne leppene tegner et sterkt bilde av Sands siste dager.
Tristest er det når en enslig tåre renner ned Sands kinn, i det hans mor og far sitter ved siden av hans seng.
Filmens følelsesmessige avslutning står i sterk kontrast til det vi har sett tidligere av Bobby Sands – en sterk ung mann som er blitt mishandlet av sine fangevoktere. Å se hvordan en så sterk kar som Sands forfaller i en slik grad, er veldig rørende.
Man kan ikke snakke om Hunger og ikke kommentere på den mest imponerende scenen i filmen, hvor Fassbender er på sitt sterkeste. En 17 minutter uavbrutt tagning med en prest gir oss et dypere blikk inn i Fassbenders figur, men er også en kolossal prestasjon av skuespillerne. En prestasjon som til dags dato er Fassbenders beste.
De lange uredigerte scenene er blitt regissør Steve McQueens varemerke. Samtalen med presten er hans desidert lengste scene hittil, og vitner om en enorm kompetanse og selvsikkerhet man sjelden ser i filmerskapere ellers. Hans stødige regi gir filmen en fantastisk substansiell kvalitet. Noe som er merkelig da filmen knapt fungerer på et audielt plan. Filmen har få dialogerscener eller andre scener med et fremtredende lydbilde. For det meste er det bildene som taler for seg selv og driver historien videre.
Mange moderne filmer kollapser når de prøver å formidle viktige emosjonelle plottpunkter, da de må ty til å fortelle seeren dette direkte.
McQueen Han unngår bevisst å tvinge på seeren unødvendig eksposisjon eller andre kunstige påfunn for å skape narrativ fremdrift. Han utnytter det sterkeste virkemiddelet han har, bildets kraft, og utnytter det som et narrativt element.
Som følge av regissørens dyktighet blir filmen aldri ufokusert. Hvert bilde og hver tagning føles viktig samtidig som det aldri føles pretensiøst eller selvhøytidelig. Det føles naturlig.
Naturlighet er vanskelig å oppnå med lange tagninger eller andre teknisk utfordrende teknikker. Ofte kan scener føles langdryge og intetsigende, men ikke med McQueen bak spakene.
Steve McQueens stil fremstår som en krysning mellom Andrei Tarkovskiy (Stalker,Solaris) og Krzysztof Kieslowski (Three Colors: White, A Short Film About Killing). De lange, undrende tagningene fra Tarkovskiy og Kieslowskis jordnæhet, gjør Hunger til et unikt skue.
På samtlige hjemmekino-utgaver ser vi Michael Fassbender på coveret, til tross for at han ikke blir introdusert før 25 minutter ut i filmen. Her ser vi nok et tegn til Steve McQueens enorme selvsikkerhet. Selvsikkerheten sammen med fabelaktig tekniske kompetanse, og god innsats fra samtlige skuespillerne resulterer i en imponerende film. Hunger var starten på McQueens regissør-karriere, og etter han lagde Shame i 2011, er Steve McQueen blitt en av de mest begavede regissørene vi har i dag.
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.
(Bilder: Euforia Film)