Spillmagasinet This content has been archived. It may no longer be relevant
Man kan ikke stikke under stol at jeg satte meg foran TV-en med visse forventninger. OK, jeg gledet meg som et lite barn under julemiddagen, før Julenissen har meldt sin ankomst. OK, jeg satt og sitret av spenning. Håndflatene mine var svette, jeg var klam i skrittet og munnen min kjentes som om tennene mine var byttet ut med luftfuktere. Jeg hadde puttet disken inn i Wii-konsollen, jeg hadde festet Wiimoten fast til håndleddet mitt, Nunchucken til Wiimoten og jeg hadde holdt inne på-knappen i det sekundet den trenger. Jeg følte meg som en seksåring første skoledag. Jeg gledet meg ikke. Jeg klump-i-halsen-gledet meg. Jeg var klar.
For de som har fulgt litt med i spillnyhetsbildet, er det lett å se at Nintendo har satset alle pengene sine på ett kort. Siden 2008 har de holdt på med å utvikle The Legend of Zelda: Skyward Sword. Ett år etter kunngjøringen om at de holdt på med et nytt Zelda-spill, sa de på E3 i 2009 at de ikke hadde kommet så langt med det tekniske og grafiske, men historien var nesten ferdig. I tillegg viste de frem et bilde av Link med ryggen mot oss og en jente med rart utseende. Shigeru Miyamoto hintet lekent frempå at Link ikke holdt et sverd på bildet. Ryktene, teoriene og tilhengerskaren gikk amok. Kunne jenta være en personifikasjon av Master Sword?
Og nå, i 2011, kan jeg si at, nei, det er hun ikke. Jenta er Fi, sjelen til Links sverd, Goddess Sword. Fi er, som navnet tilsier, en jernkvinne. Ikke bare av utseende, men også av personlighet. Hun er analytisk og teknisk anlagt. Om man påkaller henne, har man muligheten for å vite prosentvis sjanse for å overleve i området man befinner seg i, og hun forklarer hvor god du er til å bekjempe bestemte fiender. Stemmen hennes er auto-tunet og uforståelig, men fantastisk passende.
Skyward Sword er det kronologisk første i Zelda-serien, en kronologi som er en doktorgrad i seg selv. Du starter spillet i skybyen Skyloft, hvor alt er fryd og gammen, bortsett fra at rektoren på skolen Link går på har mistet katten sin. Ja, for Link er nå skoleungdom og har en romantisk interesse i rektorens datter, Zelda. Spoler vi litt frem, har Link og Zelda en romantisk utflukt i skyene inntil en svart virvelstorm blåser dem fra hverandre. Når Link våkner, finner han ut at Zelda har falt ned til overflaten, det skumleste stedet som noensinne har eksistert. Dette fra en isolert skyboers perspektiv, så klart. Heroisk og modig som Link er, drar han ned etter henne og starter kampen om å redde kloden fra den mystiske demonkongen Ghirahim, et skarlagenskledt vampyrliknende fugleskremsel av en mann.
Stilmessig er Skyward Sword en blanding av Wind Waker og Twilight Princess. Fargene, den koselige stemningen og musikken er Wind Waker på sitt beste. Men under overflaten ligger det et dypt, mørkt og dystert spill som minner om Twilight Princess. Nintendo har satt seriens to største kontraster opp mot hverandre og slengt begge to sammen i ett spill. Du skulle tro at dette går som olje og vann, men det er langt nærmere å si at det er som gin og tonic. Ikke for mye av noen part, bare rent skjært nydelig fra ende til annen.
Sammenliknet med andre spill i serien, er The Legend of Zelda: Skyward Sword akk, så likt, men allikevel akk, så annerledes. Du må ta i bruk Wii-kontrolleren på en helt ny måte, og legge om hele Zelda-kontrollsystemet du, etter mange år med erfaring, har etablert i hodet ditt. Du har ikke lenger en knapp for å bruke skjoldet. Ei heller for å rulle. Vil du slå sverdet? Det har vi ingen knapper til. Som så mange har sagt før meg, er Skyward Sword spillet som skulle kommet samtidig som Wii-konsollen. Det er i Skyward Sword at Nintendo endelig har tatt i bruk konsollens faktiske muligheter. For ærlig talt. Om du spiller et spill med et sverd på Wii, så skal du jo bare trenge å svinge på Wii-moten, og om du skal heve skjoldet, selvfølgelig er alt du trenger å gjøre å heve Nunchucken!
The Legend of Zelda: Skyward Sword er Nintendo på sitt beste. Det kombinerer barnets lekenhet med de voksne avgjørelsene og vanskelige utfordringene man må overkomme. Mens jeg spilte, satt jeg med vekselvis klump i halsen og gåsehud. Jeg misunner alle småungene som får dette spillet til jul, og det er nesten så jeg skulle ønske jeg hadde spilt dette som åtteåring i stedet for Ocarina of Time.
