Lara Croft er tilbake!

Lara Croft er datteren av historiker og arkeolog Richard Croft. Hun mistet faren sin i 2011, da han forsvant i djevelhavet utenfor Japan ved øyen Yamatai.  Etter at faren forsvant har Lara tatt avstand fra fortiden hans. Hun jobber som sykkelbud, og nekter å motta arven hans og innse at han er borte for alltid. Etter å ha besøkt farens grav, finner hun hans hemmelige kontor, hvor alle notatene fra den siste saken han jobbet med ligger igjen. Bestemt på å finne ut hva som skjedde med ham, pakker hun sammen sakene sine og drar for å finne den skjulte øyen Yamatai. Men det som venter henne der, er farligere enn hun noensinne kunne forestilt seg…

Nostalgi i ny forpakning

Mange av oss husker da Angelina Jolie introduserte oss for Lara Croft på filmlerretet, og mange av oss kjenner kanskje også til spillene som disse filmene var basert på, Tomb Raider. Vi kjenner allerede karakterene og noen av fortellingene. Likevel er denne filmen anderledes fra de forrige. Vi ser Alicia Vikander i hovedrollen som Lara Croft, og hun gjør en formidabel jobb i filmen. Versjonen vi ser av Lara i denne filmen er ikke perfekt. Hun er råsterk, men hun er ikke en perfekt kampsportstjerne, eller en iskald agent med nerver av stål. Likevel er hun sta og bestemt på å møte enhver utfordring som måtte møte henne. Hun er mer menneskelig enn mange spillkarakterer vi ofte ser i filmer. En kvinne i 20årene som forsøker å finne ut hva som skjedde med faren sin, og som blir slengt inn i et eventyr hun aldri kunne drømt om. Dette gjør Lara lettere å relatere til, og Alicia spiller henne strålende. Filmen er regissert av Roar Uthaug, som vi tidligere kjenner fra filmer som Bølgen og Fritt Vilt. 

Hvordan det skal gjøres

Det er ingen hemmelighet at spillfilmer pleier å floppe blant publikum. Regissørene og manusforfatterne forsøker skrekkelig hardt å holde seg tro til spillene, og stapper inn så mye som mulig av ting man kan kjenne igjen, uten egentlig å gi seeren en god spenningsoppbygging eller bakgrunnsfortelling. Roar Uthaug klarer nettopp dette i Tomb Raider. Filmen drives i et behagelig tempo, har en klar fortelling og bygger opp spenningen på en god måte. Ikke misforstå, filmen er også proppet med scener og påskeegg fra spillene, men ikke på en overdreven måte. Det føles ikke ut som noe som er lagt inn kun for fansen av spillene, men heller cut-scener som kommer til live, og får små actionsekvenser til å bli skikkelig spennende deler av filmen.

Det er her mange spillfilmer sliter med å finne balansen. Utviklingen av hovedkarakterene går på bekostning av å presse inn mer fortelling. Ja, det er utfordrende å få spill på alt fra 12-30 timer presset inn i en film som helst ikke skal være mye over 2 timer lang. Men det er også viktig å ikke la selve spillet komme så mye i hovedfokus at det overskygger alt annet som en film skal være.  Tomb Raider setter opp slutten på filmen til å lage en oppfølger, og hvis den holder mål med den første, er det ingenting som tilsier at den ikke burde få en.

Filmen har norgespremiere 16. Mars og har aldersgrense 12 år grunnet vold og skildringer av drap.