musikkredaktor August er snart over, og i løpet av måneden har en av landets viktigste artister produsert to utgivelser og en historisk konsert.
Det er to uker siden avslutningskonserten til Lars på Øyafestivalen. Fordi det finnes nok av subjektive, men likevel identiske mediaperspektiver på hvordan det var, alle i den døende sjangeren anmeldelse, har vi gått for et mer omfattende “take” på hendelsen.
Onde tunger vil kanskje påpeke at vi lever i en tid så tettpakket med historiske hendelser (les: imminent atomkrig, irreversibel global oppvarming, veltende gubbevelde) at en Lars Vaular-konsert faller langt ned på listen over ting folk kommer til å trekke frem i årskavalkadene på nyttårsaften. Men siden Lars selv hevder at dette var en konsert «mange ser på som et høydepunkt i karrieren hans», og siden Lars udiskutabelt er landets beste rapper, fortjener det litt plass likevel.
Uberegnelig og selvrefererende
Jeg har aldri truffet Lars, men tenker at vi er på fornavn, delvis fordi jeg føler jeg kjenner han. Lars er både sårbar, hard og levende i tekstene sine, og siden debutalbumet for ti år siden har han vært så allsidig at han har blitt uberegnelig. Det er også delvis fordi han i låtene sine snakker om seg selv i tredjeperson konstant.
Da jeg så Lars oppleve et høydepunkt i egen karriere på Øyas hovedscene for to uker siden, så det ut som den ydmyke og usikre karakteren fra Ekte mann hadde gitt plass til en megaloman kis som svir av hele honoraret på lysshow og (med rette) tenker at det er en god investering.
Det gav meg en åpenbaring: Er Lars den EKTESTE artisten i Norge?
Her menes ‘ekteste’, mest ekte, som artisten som gjør mest av det som forventes av en artist i dag – spinnville PR-stunts, og evne til omstilling og nytenkning – som om alt han driver med bare er å ligge et hode foran resten av feltet. Jeg tipper Lars hadde andre tolkninger av begrepet «ekte» i arbeidet med den allerede genierklærte serien Ekte mann, men i denne postfaktuelle verdenen har alle rett til sin egen virkelighet.
Lars er i hvert fall en selverklært «ekte MC», og hadde gledet seg til å holde det sinnssykt ekte i 2016. Det fikset han greit. Men lenge før han løftet det betimelige spørsmålet om hva en ekte artist er fram i hodet mitt, var han en helt vanlig rapper fra Bergen – i en svunnen tid, før det gikk inflasjon i Bergensrappere.
Uberegnelige Lars har nemlig siden debutplaten i 2007 vært gjennom flere hamskifter.
Solbriller i mørket
De første årene gikk med til å etablere og fundamentere en plass i norsk hip-hop blant artister som Karpe Diem, Madcon, Erik & Kriss, Jaa9 & OnklP, og norsk raps gudfar, Tommy Tee. Sistnevnte vant i 2009 Spellemannpris i klassen hip-hop, hvor Lars’ andre plate, D’e glede, også var nominert. Dette vil klassifisere som første gang Lars spiste kirsebær med de store, dersom du er av den oppfatning at en Spellemannominasjon har noen som helst verdi.
Med D’e glede tok artisten Lars sitt første ordentlige steg ut i omverdenen. Dette var platen hvor den ikoniske låten «Solbriller på» kunne høres – en straight up grusom låt, i hvert fall etter nåtidens målestokk. Dersom jeg fikk hundre millioner kroner hver gang jeg byttet radiokanal fordi «Solbriller på» ble spilt, ville det vært den nye oljen. I retrospekt føles singelen ganske malplassert i katalogen til Lars, og det er vel egentlig et veldig godt tegn.
På Øya-konserten hans er det kullsvart, bortsett fra den helt psykotiske lysriggen hans. Det er sikkert derfor han har solbriller på. Det regner: først yr, så duskregn, så massive dråper, som blir dunkle perler i laserne. «Kem skal fucke med lasere?» rapper Lars i «Nøklene». Lars skal fucke med lasere. Han har drømt om å fucke med lasere siden 2013.
Proaktiv og interaktiv
For fire år siden slapp han sitt siste album i vanlig format, 1001 Hjem. Med tech house-beaten i nevnte «Nøklene», dubstep-leflingen i «16 år», den myke ambiensen i «Legender», og traplåten «Koking», et slags etiologisk eventyr om klubben med samme navn, svinger platen uanstrengt mellom vidt forskjellige lydlandskap. Men flest poeng for ekteste artist samler Lars her for slippstrategien til platen – en interaktiv nettside hvor fans og hatere kunne dykke ned i referansene bak låtene.
Selv om lukten av det forhatte konseptet PR-strategi gir deg avsmak, kan du ta det med ro. Det er på ingen måte et sunnhetstegn ved populærmusikk at artister må gjøre spektakulære PR-stunts istedenfor å la musikken stå alene. Det som ble gjort med 1001 Hjem var i sin essens det diametralt motsatte – ved å bygge et nett av kontekst og konnotasjoner til låtene, ble musikken tilgjengelig i en helt annen skala. Lyttere kunne få intime forhold til låtene uten å myse gjennom den sedvanlige PR-tåken rundt et albumslipp.
Bergens rapkollektiv nr. to, Vibbefanger, presterte i juni å annonsere revamp av egen nettside med beskjeden melde «Si hallao til norsk musikkindustri sin første, interaktive nettside!» Absurd beskjed i lys av at hele rap-Bergens storebror, Lars, gjorde den eksakt samme tingen for fire år siden.
Hipp hopp er farlig
Tilbake i nesten-nåtiden har Lars laget to mikstaper, hvorav én er sluppet per 12. august, og innsett at det er på tide å heve listen for hva som forventes av en headliner på landets viktigste festival.
Tradisjonen tro er det alltid en norsk artist som har den siste headlinerkonserten på Øya. I det mørket senker seg over Amfiscenen, slår skjermen seg på. I en hektisk, nesten angstbetont klippet film, løper Lars, iført brudekjole, gjennom bygater – og plutselig entrer han scenen i den samme kjolen, til majestetiske «Heartbreak Hotel», mens et hav av hvit tekstil spres over lyskasterriggen på scenen. Ekteste-artist-poeng for å være den eneste rapperen i landet som utfordrer kjønnsrollemønstre.
Lars er gjennom tre klesskift i løpet av konserten. Det er jo i seg selv en MGP-parodi. Han har også med seg x antall gjester – hans hype man Girson, Kamelen, Unge Ferrari, Myra, Store P, og sagnomsuste Dr. Erik, som lagde originalen Lars har samplet i «Fett» en gang på 90-tallet.
Det er noe historisk ved hele greien. Det er ikke første gang de to står på en scene sammen – de spilte sammen allerede i 2011, da Lars Vaular slapp sin versjon av låten – men siden den gang har Dr. Erik vært gjenstand for journalistisk arkeologi, via Thomas Seltzers Natta, Norge-reportasje, som alle burde få med seg:
På spørsmål om hvilken norsk rap Dr. Erik liker i dag, har han uttalt at han ikke skjønner hvorfor «han Vaular får så mye kred»:
«Hørt han er bra, men jeg må ha en ekstra edge jeg, ass.»
Den ekstra edgen kommer i øyeblikket Dr. Erik går på scenen for å bistå Lars under «Fett», selv om det ikke er Dr. Eriks fortjeneste. Spol tilbake fem minutter:
Det eneste jeg vil er å danse ballett
Først spiller Lars «Det ordnar seg for pappa», etter en rå gjennomkjøring av låter som «Stripar», «DD EG gjør», «Ung heit gateflamme» og «Panorama». Dystre Caprino-versjoner av hans to barn ser ned på ham, fra hver sin storskjerm på sidene av scenen. Lars danser, men det er ikke like dedikert og målrettet som balletten han gjør i musikkvideoen.
«Det ordnar seg for pappa» er en utradisjonell protestlåt om et saudiarabisk menneskerettighetsbrudd. Bloggeren Raif Badawi ble i 2012 arrestert for å omtale den arabiske våren positivt, og ble senere dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag. Låten føles på mange måter like malplassert som «Solbriller på» ville vært. Det er et anker i en ellers ganske så bekymringsfri konsertopplevelse, en realitetssjekk i en Disneyfisert verden.
Det neste som skjer er at Dr. Erik kommer på scenen. For å synge «det eneste jeg vil er å ha det fett / og jeg syntes [sic] det er lett». Stay woke. I en absurd kontrast mellom det introspektive mantraet og å zoome ut av eget liv, viser det seg at Lars ikke bare lager festmusikk, men også ekte intellektuell tenkemusikk. Å bli rørt av «Det ordnar seg…» for så å bli provosert av «Fett», er kanskje et tegn på at det er meg som ikke er i vater, men sammenstillingen av de to låtene produserer en for tydelig kontrast til at det går an å være uberørt.
Narrativet i den siste, norske headlinerkonserten på Øya var et show med en rapper som gjør hva som helst, når han vil, den ekteste hiphop-artisten i Norge; en mann som er nominert i Dagbladets kåring av Norgeshistoriens beste sangtekst med, av alle låter, Sondre Lerche-samarbeidet «Øynene lukket», men lager melodisk, infiserende hip-hop med beina plantet i et sjangerlandskap som er enda bredere enn kontaktnettverket av folk han deler scene med på Øya.
Postfestivaldepresjon
Ti dager etter festivalen kom den andre miksteipen i Loading…-serien, Loading…2. «Gangbangin» er frisk pop, hvor leadsynth er erstattet av høyt pitchet vokal og Lars er autotunet på nivå med Store P – en Slow Magic-aktig syntetisk settlukker spraymalt i glitter, mens «Next Level» er det nærmeste Lars har vært grime. «Ka e det neste no», rapper han i refrengene, og jeg er ikke sikker på om det er et retorisk spørsmål, men jeg føler at Lars har passet ballen. Jeg må være på ballen. Jeg har ingen anelse om hva det neste er.
Den største overraskelsen hittil kom nemlig den siste uken, da det ikke kom noen Loading…3. Jeg hadde egentlig ikke noen grunn til å forvente at det skulle komme en tredje utgivelse, men siden «666 ALT GIR MENING»-trilogien i 2015 var det bare naturlig å tenke at det kom tre stykk miksteiper her også. Selv når han ikke gir ut materiale, er Lars uforutsigbar. Og ekte.
