Anmeldelse: Crash Bandicoot – N. Sane Trilogy

Det spillet som har gjort meg mest hypet de siste årene, er ikke det en først tenker på når man tenker på opp-hypede spill. Det er ikke Breath Of The Wild, det er ikke Metal Gear Solid 5, det er ikke en gang Super Mario Odyssey. Nei, det spillet som har forvandlet meg til en levende klump av forventning er Crash Bandicoot – N. Sane Trilogy.

Avdukingen

Jeg husker fortsatt hvordan spillet ble annonsert. Klokken var ca. 3 om natten. Jeg satt og så på Sonys E3-konferanse på telefonen i sengen, med kjæresten min sovende ved siden av meg. Det var en utrolig god konferanse, men snart skulle den bli mye bedre… Jeg hadde lest at Activision hadde lekket info om at Crash Bandicoot, min favoritt spillkarakter fra min favoritt spillserie, kanskje skulle bli med i Skylanders, og jeg synes det var kjekt. Litt oppmerksomhet til en karakter jeg følte hadde blitt glemt. Men så kom det… Storbandet Sony hadde på konferansen, spilte Crash sin temamusikk. Shawn Layden kom gående ut på scenen, og under ham var en skygge av punggrevlingen selv, Crash Bandicoot. Jeg husker fortsatt følelsen da Shawn snudde seg mot publikum, og med tårer i øynene sa  “Yeah, yeah, that`s right!”. Mannen var tydelig rørt, og når han fortalte at Crash skulle komme tilbake, først i Skylanders, og så i en remaster av sine egne første spill, hylte publikum av begeistring. Det gjorde helt ærlig jeg også, og ja, kjæresten min våknet. Jeg hoppet inn i stuen, og kom tilbake med en falsk Crash-bamse jeg hadde kjøpt på en syden-ferie som liten, og så sovnet jeg med Crash i mine armer. Merkelig, og litt creepy? Joda, men for et øyeblikk!

Hvorfor Crash?

Du lurer kanskje på hvorfor jeg starter anmeldelsen med en personlig historie, og svaret er at fordi Crash-spillene, spesielt Crash: Warped, har stor betydning for meg som gamer. Crash: Warped var nemlig mitt første spill, og det formet mitt syn på gaming, og er, ironisk nok, grunnen til at jeg i dag er blitt en stor Nintendo-fan. Crash-spillene viste meg at gaming kunne være som en levende tegnefilm, hvor du kan hoppe, snurre og løpe igjennom fantastiske, fargerike verdener, noe som Nintendo er utrolig god på, og noe som jeg blir dradd tilbake til når jeg nå får spille Crash Bandicoot: N. Sane Trilogy til Playstation 4.

Tilbake til tegnebordet

I Crash Bandicoot – N. Sane Trilogy får du tre spill; Crash Bandicoot, Crash Bandicoot: Cortex Strikes Back og min personlige favoritt: Crash Bandicoot: Warped. Spillene er gjenskapt i nydelige “Fur-K”, som spillets markedsføring kaller det, og her er mye gjort rett. Spillene som ble utviklet av Naughty Dog, kjent nå fra spill som Last of Us og Uncharted, har nå blitt kjærlig gjenskapt av Vicarous Visions, en av utviklerene som tidligere skapte nye Crash-spill etter at Naughty Dog ga seg. Spillmakerene har sett på design-dokumenter fra skapelsen av de originale Crash-spillene fra 20 år siden, og har gjenskapt, rekonstruert og til og med forbedret noen av de beste spillene fra Playstation 1-eraen.

Jeg må nesten begynne med å snakke om grafikken. N. Sane Trilogy ser ut som det Crash skulle etterligne for 20 år siden: Looney Tunes-tegnefilmer. Crash er fargerik, detaljrik og så godt animert at du av og til bare må stoppe og se på det merkelige dyret, noe som kan anbefales, fordi Crash ofte begynner å hoppe rundt for seg selv hvis du slutter å styre han i noen sekunder. Både Crash, hans venner og fiender, og verdene rundt dem, har blitt gjenskapt på en måte som sterkt hentyder til original-versjonene, men som ikke er redd for å legge til detaljer her og der, for å bringe spillene inn i den nåværende spillgenerasjon.

Ekstrem oppussing

Når man snakker om hvordan spillet ser ut, er det naturlig å videre snakke om hvordan spillet høres ut, og wow! Musikken fra spillet bruker de samme melodiene og strukturene, men alt har fått en heftig oppussing, i stil med grafikken. Alt er gjort på en slik måte at man kjenner igjen alle de melodiske trekkene fra originalen, men likevel har de fått en moderne lyd på det hele. Man bør også nevne de fantastiske stemmeskuespillerene som er med her. Doctor Cortex er en av Playstations originale, ikoniske skurker, og selv om det er trist at original-skuespilleren Clancy Brown, kjent fra roller som Herr Krabbe fra Svampebob, ikke kom tilbake, gjør innbytteren Lex Lang, som har spillt Cortex i mange år, en formidabel jobb. Det samme gjør skuespillere som Jess Harnell som Crash og John DiMaggio som Uka Uka! De supre stemmene, den fantastiske, nostalgiske musikken og de lekre animasjonene gjør dette til intet mindre enn en interaktiv Looney Tunes- tegnefilm etter min mening!

Så kommer gameplayet, og her var jeg litt nervøs før jeg fikk spillet. Jeg har gått tilbake til Crash-spillene flere ganger siden jeg var liten, med varierende resultater. Noen ganger var det som å se en Disney-film fra barndommen, hvor den gir det varme følelsen kun barndomsminner kan, og andre ganger var det som når du ser på en av de mange TV-seriene du så som barn, og innser hvor dårlig det faktisk var… Jeg vil ikke si at jeg mislikte Crash-spillene ettertid, men gameren i meg merket spillenes alder mer og mer. Men, jeg startet spillet, satte i gang, og pustet lettet ut.

Rett opp og ned!

Crash-spillene er 3D-platformere fra en tid hvor ingen helt visste hva en 3D-platfomer var. Crash-spillene tok overføringen fra 2D til 3D mye mer direkte enn spill som Mario og Sonic. I både Marios og Sonics 3D-debuter åpnet verden seg for utforskning, og lineære strekninger ble til skoger, byer og slått, mens Crash var en 2D-platformer, hvor man plutselig hadde flyttet kameraet bak hovedkarakteren. Crash-spillene var fortsatt lineære strekninger, men jeg vil ikke si dette var en ulemepe, da jeg føler dette førte til en mer fokusert platformings-opplevelse, noe jeg skal helt ærlig si jeg nyter. Nivåene i Crash-spillene er korte, varierte og fokuserte. Du vet alltid hva hovedmålet er, og når målet er nådd, skinner neste mål i horisonten. Spillene har en oppbygning som er perfekt for «bare en til»-spilling, som kan ende opp i noen farlige sene kvelder.

I Crash-spillene hopper, spinner og løper du igjennom løyper for å finne verdifulle dingser før onde doktor Cortex og hans lakeier. Du gjør dette ved å snurre ned fiender, hoppe på bokser fulle av Wompa-frukt, og gjemme deg bak masken Aku Aku. På veien må du holde øye med hvor mange liv du har igjen, du må samle alle boksene for å få 100% ferdiggjørelse, og alle nivåer kan nå også spilles igjen som Crash sin søster: Coco, som er en kjekk nyhet for fans av Crash-serien! Crash-spillene er ganske presisjonsbaserte, som kan bli irriterende når man spiller ett spill som er tilsynelatende lett, men dette gjør bare seieren over dine fiender (og bokser) så mye deiligere!

(Almost not) Saved by the bell!

En av tingene N. Sane Trilogy forbedrer, er save-systemet, for hvor Crash 1, 2 og 3 hadde varierende lagringssystemer, bruker N. Sane Trilogy et universalt system, hvor de til og med bruker en grafisk gjenskapning av et minnekort fra PlayStation 1-eraen! En liten, plagsom detalj som plagde meg overaskende mye med dette systemet, er hvordan man lagrer og laster de forskjellige savene. Det mest vanlige i slike situasjoner, er at man velger hvilken save man vil ha med X-knappen, også velger man om man vil lagre, laste slette osv., men i N. Sane Trilogy laster man med en gang inn saven hvis man trykker på X-knappen, mens lagring skjer med firkant-knappen. Dette er en liten detalj, men takket være muskelminne var det flere ganger jeg nesten mistet fremdrift i spillet på grunn av dette.

Denne kolleksjonen gjenskaper ikke bare tre 20-år gamle spill, de gir ett glimt tilbake til en tid før Super Mario 64 kom på banen, og revolusjonerte platformere. I progresjonen fra det første Crash-spillet til Cortex Strikes Back, og så til Warped, ser man hvordan Naughty Dog lærte “the do`s and dont`s” innen 3D-platforming, noe som ikke var enkelt, siden hverken Super Mario 64 eller kult-klasikker Banjo Kazooie ikke var ute enda, sånn at man kunne se hvordan ting bør gjøres. Er det enkelte elementer i Crash-spillene som ikke helt stemmer med gaming-kulturen som har vokst frem? Ja. For eksempel; i det første Crash-spillet ble de gode spillerene belønnet med ekstra liv, mens de som hele tiden tapte, ikke kom frem til bonus-nivåene, og dermed fikk ikke de de ekstra-livene de sårt trengte. Likevel, Naughty Dogs forsøk på 3D-platformere gjorde en utrolig god jobb, og jeg er litt glad for at Vicarous Visions ikke har “sminket vekk” alle “kvisene” til Crash-spillene.

Konklusjon

Crash N. Sane Trilogy er de beste Crash-spillene slik jeg husker dem. Ikke slik de er 20 år senere, men slik jeg husker dem, med ett godt strøk med nostalgisk maling, og det er et stort kompliment. Spillene er behandlet med stor respekt, noe ikke mange spill får i denne tid. Det gjør meg utrolig lykkelig å kunne si at Crash Bandicoot N. Sane Trilogy er noe alle som liker platformere burde få med seg, og også en godt restaruret versjon av en viktig del av spill-historie generelt.