Plutopop This content has been archived. It may no longer be relevant
I løpet av den siste tiden har No. 4 sluppet sin aller første plate, solgt ut Rockefeller, blitt husband på «Det er lov å være blid med Else» på TV2 og spilt 60 skoleturnékonserter på fire (!) uker.
Da No. 4 kom til Bergen-by i forrige uke, sa de at de skulle spille sin «nesten» første konsert i byen.
Nesten? De har vært her og spilt én konsert før, men de kunne hverken huske hvor, for hvem eller hvorfor så da det gjelder ikke, og Bergen var klar for sin No.4-debut. I forkant av konserten, snakket PlutoPop med vokalisten Emilie Christensen over telefon i pausen mellom opptak på TV2.
Damene i No. 4 har holdt sammen helt siden de møttes på musikklinjen på Foss videregående skole. I nesten et tiår har de laget og spilt musikk, men det var først i januar i år at de tre artistene ga ut sitt debutalbum, Henda i været. Debuten bestående av tolv låter, har innslag av søt visepop, stilfull soul og noen flotte symfonikomper, og albumet er blitt omtalt som et «popvindunder» og som et av «årets fineste album».
Hvordan var prosessen bak denne debuten?
– Du, det har jo egentlig vært en enormt lang prosess. Vi har tenkt på å gi ut plate sammen en stund, for å si det mildt. Etter at vi ga ut «Lite og stort», den sangen med Widerøe, så fikk vi oss et management, og det hjalp for oss å få noen som kunne sparke oss i ræva – vi er så glad i å slappe av. Etter at de begynte å hjelpe oss, begynte ballen å rulle og vi var i studio. Vi måtte først og fremst velge ut blant våre egne låter, hvilke låter som fikk lov til å være med (på albumet). Det gikk ganske greit, vi var ganske enige.
Jøss, betyr det at dere har et helt arsenal av låter som kommer fortløpende?
– Vi får se da, hvilke låter som blir forkastet for evigheten. Jeg drømte om å gi ut en dobbel-CD allerede nå, men det ble nedstemt. Og det tror jeg var ganske lurt for det er noen av de låtene som er litt utdaterte. Jeg har blitt litt eldre!
Det hadde vært en ambisiøs førsteplate!
– Ja, det hadde kanskje vært litt noia. Litt selvhøytidelig på en måte, ler vokalisten i bandet.
Trykk for å høre intervjuet som ble sendt på PlutoPops radiosending.
Det er blitt sagt at ingen norsk popgruppe synger så himmelsk som dere. Hvordan får dere det til?
– Det er jo disse ni årene vi har på ryggen som har litt å si. Vi har ganske lik smak og like preferanser og ideer om hvordan vi liker at ting er, forklarer Emilie før hun fortsetter,
– Vi het jo Samkjørt, det var vårt første bandnavn. Vi lever litt etter det navnet ennå – vi liker å synge rent og pent. Sammen.
Under Bergenskonserten, leverte bandet en setlist av sjarm, gåsehud og fantastiske vokalprestasjoner. Sammen utgjør de en nesten magisk trio med vokalist Emilies stødige stemme i midten av et englespill av en flerstemt koring fra pianist og gitarist Ingeborg Marie Mohn og bassist Julia Witek. Damene må være selve definisjonen på «samkjørt».
Vil du kalle dere bestevenner?
– Ja, det er vi. Enkelt og greit. Vi er helt usannsynlig mye sammen, ikke bare siden vi spiller sammen, men ellers også. Vi har en fin dynamikk både som venner og kollegaer, som vi har begynt å kalle hverandre i større grad nå.
Funker det å være både bestevenner og kollegaer, eller kan det bli krangling og tjas og mas?
– Nei, altså, vi har snakket om at vi kanskje må begynne å si at det er mer konflikter enn det er, for det er så kjedelig å høre på at det er så problemfritt, dette her! Vi vet jo hva våre feil er og hva vi synes er problematisk med hverandre. Det er felles enighet rundt hva de tingene er, så det pleier vi ikke å ta opp, men vi går heller i oss selv og jobber med det hvis det trengs. Man merker jo hvis man sier noe dumt eller gjør noe dumt eller er vanskelig. Vi er glad i å ikke krangle, det unngår vi veldig og det går kjempefint. Vi har det rett og slett latterlig hyggelig.
Denne latterlige hyggen er noe No. 4 tar med seg på scenen. Konsertlokalet Chagall fikk en intim atmosfære da det kom så mange mennesker at folk ble sittende i trapper og på gulvet foran scenen. At damene tok seg god tid mellom hver låt til å forklare tekstenes opphav, gjorde hele konsertopplevelsen enda mer intim og personlig. Musikerne leverte historier om selvopplevde hendelser gjenfortalt med mye etterpåklokskap, en god dose humor og masse selvironi, noe som fikk publikum svært lattermilde.
«Det er hyggelig å snakke og bli kjent // Men la oss ta det morgenen etter vi setter det på vent»
– «Føkk lunsj», Henda i været
– Vi har to sånne oppbruddslåter på rad som handler om å bli dumpa eller at det er blitt slutt. Det virker som det er veldig mange negative erfaringer. Og det har jo for så vidt vært noen av de og. Det er kanskje et litt deilig tema å synge om.
Hender det at en låt er blitt til over en flaske rødvin?
– Njaa, i hvert fall sannsynligvis opphavet og tema har hatt utgangspunkt i det. Men jeg sitter oftest hjemme og snekrer, føler jeg. Det er en merkelig jobb å sitte og skrive sånne tekster – det har så mye med at ordet skal være på rett sted, ikke først og fremst bare følelser, følelser, følelser. Men også estetikk i ord da. Jeg pleier å si rent «ordlig» eller «tekstlig» om det funker, og… da tror jeg ikke jeg skal drikke så mye rødvin!
Da No. 4 hadde fremført sin siste låt i Bergen, ble de fysisk hindret i å forlate scenen. Det var langt fra en dramatisk affære, men publikum ville så gjerne høre en låt til at de blokkerte backstagen slik at musikerne ikke hadde noe annet valg enn å spille mer. Det virket som om damene gjorde dette med stor lyst og glede, og ved enden av sangen fikk de stående trampeklapp i mange minutter etter de hadde forsvunnet ut av åsyn.
«Først i mål og øverst på pallen» synger dere i låten deres «No. 1». Hvor langt skal egentlig No. 4 nå?
– Åh, vi har bare lyst til å være i nærheten av pallen så lenge vi kan. Om det så er oppå eller av en gang i blant så er det liksom litt samma. Men å få lov til å være med, å være noen som folk tenker at får være en del av det hele – det har vi lyst til!
No. 4 er vår No. 1 i lang tid fremover.
